Søndag kveld, på Trafikkofrenes dag, sto vi sammen i mørket mens faklene lyste. Jeg sa det jeg alltid kjenner på: Dette er en av de tyngste markeringene vi har, men den er viktig. For trafikkulykker er aldri bare tall. Bak hvert tall finnes et navn, et ansikt, en stemme og en familie som fikk en beskjed som delte livet i et før og et etter.
Samtidig er dette en dag som forplikter. Nullvisjonen handler om noe helt konkret: at hvert liv teller, og at vi ikke kan akseptere dødsfall og alvorlige skader som en “pris” for å komme oss frem. Derfor ba jeg om et enkelt løfte vi kan ta med oss inn i hverdagen: litt mer hensyn, litt mer oppmerksomhet, litt mer rom. Her er appellen min.
Appell Trafikkofrenes dag 2026
Fylkesordfører Tore Opdal Hansen
Kjære alle sammen,
Hver gang jeg står her, kjenner jeg på det samme: Dette er en av de tyngste markeringene vi har. Men den er viktig.
Faklene lyser i mørket, og de er vakre å se på. Men vi vet alle hva de egentlig betyr. De minner oss om mennesker som skulle vært her i dag. Om liv som ble brått revet bort. Og om familier som fikk en telefon, et budskap, en beskjed, som delte livet i et før og et etter.
Det gjør inntrykk å møte dere som er pårørende. For når vi snakker om trafikkulykker, kan det fort bli tall, statistikk og kurver. Men for dere er det et navn. Et ansikt. En stemme. Et tomrom ved kjøkkenbordet. En bursdag som aldri blir den samme. En hverdag som må leves videre, med noe som alltid er med. Det er sterkt å høre de historiene.
Så er det også en dag for takknemlighet. Til dere som rykker ut når det verste har skjedd. Politi, brann og redning, helsepersonell, frivillige og organisasjoner. Dere møter situasjoner de fleste av oss knapt klarer å forestille oss. Og dere gjør det med profesjonalitet, mot og omsorg. Det betyr mer enn vi klarer å si.
Men Trafikkofrenes dag er ikke bare en dag for å minnes. Det er også en dag som forplikter.
Nullvisjonen kan høres ut som en stor og litt fjern setning. Men egentlig handler den om noe veldig konkret: At hvert liv teller. At vi ikke skal akseptere at dødsfall og alvorlige skader er en “pris vi må betale” for å komme oss frem.
Og det starter ofte i de små valgene. Farten vi velger. Avstanden vi holder. Om vi tar frem mobilen eller lar den ligge. Om vi tar sjansen, eller lar være. Om vi ser den som går langs veien, den som sykler, den som er ung og uerfaren, eller den som er gammel og litt utrygg.
I dag vil jeg derfor be om et enkelt løfte. Ikke et høytidelig løfte som bare passer en markering, men et løfte vi tar med oss ut i hverdagen:
At vi tar litt mer hensyn. At vi følger litt bedre med. At vi gir hverandre litt mer rom.
For bak hver eneste ulykke finnes det mennesker som aldri blir de samme igjen.
La oss gjøre det vi kan, hver og en av oss, og sammen, for at ingen flere skal miste livet eller bli hardt skadet i trafikken i Buskerud i 2026.
Tore Opdal Hansen 