Velkommen til Buskerudkonferansen 2026 her på Bøseter på Norefjell i Krødsherad kommune.

Åpningsinnlegg Buskerudkonferansen 2026 Bøseter Norefjell. Fremføringen ble av tidsmessige årsaker kortet ned under fremføringen.

Kjære alle sammen

Det er godt å se dere. Ordførere, varaordførere, kommunedirektører og ledere av mindretallet fra alle våre 18 kommuner. Fylkesutvalget, gruppeledere i fylkestinget. Og ikke minst Buskerudbenken på Stortinget, Statsforvalteren, KS, NAV, Universitetet i Sør Øst Norge og våre regionkoordinatorer. Også våre innledere. Takk for at dere er her. Takk for at dere prioriterer dette. Det er ikke hverdagskost at hele Buskerud sitter i samme rom. Det forplikter.

For det er nettopp det Buskerudkonferansen handler om: prioritering. Ikke bare i kalenderen, men i måten vi velger å møte tiden vi står i. Som et lag. Som et fylke.

Dette er tredje gang vi møtes siden 2024 i denne settingen. På Geilo startet vi noe nytt. I Drammen i 2025 ga vi det retning og mer fart. Nå på Norefjell i 2026 tar vi neste steg.

Buskerudkonferansen er i ferd med å bli en tradisjon. Og tradisjoner oppstår ikke fordi noen bestemmer det. Tradisjoner oppstår når mange nok opplever at dette er viktig, at dette gir verdi, og at vi faktisk får mer til sammen enn hver for oss.

Vi har også i år hentet innledere blant de beste på den nasjonale arena.

Jeg vil bruke noen minutter i dag på tre ting.

• Først hvorfor vi har Buskerudkonferansen. Hvorfor vi setter av to dager og samler politisk og administrativ toppledelse i hele fylket.
• Så vil jeg trekke linjene tilbake til Geilo og Drammen. Hva vi tok med oss derfra.
• Og til slutt vil jeg si noe om hva jeg håper vi får ut av årets konferanse. Helt konkret.

Vi har Buskerudkonferansen fordi Buskerud står midt i et ti-år som vil teste både kapasiteten vår og samholdet vårt.

• Vi ser det i arbeidskraftmangelen og kompetansegapet.
• Vi ser det i utenforskapet blant unge og voksne.
• Vi ser det i barne- og ungdomskullene som blir mindre.
• Vi ser det i antall eldre som øker.
• Vi ser det i presset på natur, kulturmiljø og arealer.
• Vi ser det i økonomien, der handlingsrommet blir strammere, samtidig som forventningene øker.

I løpet av de neste ti årene skal vi løse mer med færre hender, og likevel levere bedre for folk. Det får vi ikke til hver for oss.

Menon rapporten sier mye om utfordringsbildet frem mot 2040. Vi må beholde flere av våre innbyggere i arbeidsfør alder i fylket. Vi må få flere av dem som er på flyttefot til å velge Buskerud. Vi må få flere som står utenfor arbeidslivet inn i arbeidslivet. Det er lett å si, men det vil være en krevende oppgave, med innsats på en rekke områder.

Og vi ser det i en ny tid, der sikkerhetspolitikk, beredskap og utholdenhet ikke lenger er ord vi kan bruke mest i taler. Det er virkelighet vi må planlegge for.

I en sånn situasjon er det fristende å trekke seg tilbake til hver sin sektor, hver sin kommune, hver sin organisasjon. Å si at dette må andre ta. Å tenke at vi gjør vårt, og så får helheten bli som den blir.

Buskerudkonferansen er en bevisst motsats til det. Buskerud skal utgjøre en positiv forskjell. Både du og jeg vet at vi ikke får noe gratis. Det er hardt målbevisst arbeid over tid som gir resultater.

Buskerudkonferansen er et rom for helhet. Et rom for å bygge felles situasjonsforståelse. Et rom for å bli enige om retning. Og ikke minst et rom for å gjøre det som er vanskelig i praksis: å samarbeide om tiltak som virker og oppfølging som varer.

Jeg pleier å si at vi har mange møtearenaer i dette fylket. Men vi har få arenaer som er laget nettopp for det som skjer her. At vi samler politisk og administrativ ledelse på tvers av nivåer, og møter hverandre i samme rom med samme utgangspunkt: Hva trenger Buskerud nå, og hva må vi gjøre sammen for å lykkes? Måten vi arbeider sammen på er unik. Buskerudmodellen med Buskerudkonferansene. Det er mer enn bare mer samarbeid. Det er innovasjon og nytenkning som et resultat av at vi har ulike ståsteder, men har en klar ambisjon om å få til resultater sammen.

Det er derfor vi er her. Fordi, som idretten sier det: alle med samme drakta må spille mot samme mål. Som Fagbevegelsen sier det: samhold gir styrke. Eller som Jan P. Syse sa det: hvis vi ikke henger sammen, blir vi hengt hver for oss.

Hardt målbevisst arbeid over tid gir resultater og spesielt når vi arbeider koordinert.

Jeg vil si litt om Buskerud-identitet, for den er krevende. For de fleste av oss sitter identiteten først og fremst lokalt. I kommunen vår, i bygda, i byen, i regionen. Det er der tilhørigheten bor. Og det er bra. Vi skal ikke late som om et fylke i seg selv automatisk skaper en felles identitet.

Men det er likevel noe viktig vi kan bygge sammen, og det er en felles Buskerud-følelse som handler mindre om hvem vi er, og mer om hva vi vil få til. En samarbeidsidentitet. Et felles “vi” når vi skal løse store utfordringer, dele innsikt, stå i omstilling, og når vi skal snakke med én stemme nasjonalt om hva Buskerud trenger. Det lokale er hjertet. Det felles Buskerud er ryggraden når vi skal bære noe tungt sammen. Da trenger vi både de sterke lokale identitetene og et felles vi, når det virkelig gjelder. Det lokale er hjertet. Buskerud er samarbeidskraften.

Da vi møttes i januar 2024, var mye nytt. Nytt fylke. Ny sammensetning i kommunestyrene, Nye strukturer. Nye forventninger. Mange spørsmål. Og det var ikke gitt at vi skulle klare å samle hele laget tidlig.

Men Geilo ble et vendepunkt.

For det var der vi tok det første skrittet bort fra tanken om at fylkeskommunen lager planer, og kommunene forholder seg til dem. I stedet begynte vi å bygge en felles utviklingsreise.

Geilo handlet om å se de store linjene. Å erkjenne at vi står i de samme utfordringene, selv om de slår ulikt ut i Hallingdal, Kongsbergregionen, Ringerike og Drammensregionen.

Vi hadde innsikt. Vi hadde fag. Men kanskje viktigst: vi fikk noe annet på plass også, nemlig en kultur. En lagånd. En vilje til å lære sammen og stå sammen.

Jeg husker særlig ett poeng som traff mange av oss. Gunnar Ridderstrøms ord om at regioner som lykkes ikke bare forholder seg til rammebetingelsene, de går aktivt inn for å endre dem.

Det var et viktig spark i riktig retning. For vi kan ikke sitte stille og vente på at staten skal forstå Buskerud, eller automatisk gi oss bedre handlingsrom. Det må vi stå opp for selv. Vi må ha kunnskap, tydelighet og en felles stemme.

I 2025 møttes vi i Drammen og hadde veien mot Buskerudplanen som felles prosjekt

Da hadde vi fått mer erfaring. Vi visste bedre hva vi var i ferd med å bygge. Og vi var tydeligere på at vi ikke bare skulle snakke om utfordringene. Vi skulle finne ut hva som faktisk virker.

Drammen handlet derfor mye om innenforskap og om å se sammenhengen mellom læring, arbeid, helse, livsmestring og framtidig verdiskaping.

For jeg tror vi alle kjenner det samme: Hvis vi klarer å få mer innenforskap, så klarer vi mer av alt det andre også. Flere som fullfører, flere som kommer i arbeid, flere som kan bidra, flere som opplever mestring. Da styrker vi både menneskene og økonomien.

Og så tok vi et viktig steg videre i 2025. Den felles politiske behandlingen i alle kommunestyrer høsten 2025 av planstrategien.

Det er et gjennombrudd jeg mener vi skal være fornøyd med.

For det betyr at Buskerudplanen ikke bare er et dokument. Den er et felles prosjekt. Med felles eierskap. Med felles retning. Og med en forståelse av at vi må skape utviklingskraft sammen.

Og derfor vil jeg si litt om Buskerudplanen, Med hjerte for Buskerud, som vi skal vedta til våren. For meg er den planen et løfte til innbyggerne om at vi tar tak i det viktigste, og at vi gjør det sammen med kommunene. Planen skal være et praktisk verktøy fram mot 2038, med noen få tydelige prioriteringer, ansvar som er forståelig og oppfølging som faktisk skjer. Og den skal være ærlig: Vi må kunne se om tiltakene gir effekt, og hvis de ikke gjør det, må vi justere. Vi har hverken tid eller penger til å kaste bort på det som ikke virker.

Og det er nettopp derfor årets konferanse er så viktig. Her skal vi fylle Buskerudplanen med innhold som virker, og bli enige om hvordan vi holder trykket oppe når vi reiser hjem til hver vår hverdag.

Det er ikke hverdagskost at 18 kommuner og en fylkeskommune gjør dette i fellesskap. Det sier mye om Buskerud.

Og så er vi her nå på Norefjell. Hvorfor årets konferanse er et nytt steg

Vi har kalt årets overordnede tema for tiltak som virker og oppfølging som varer.

Og jeg mener det er presist.

For det er lett å bli enig om at noe er viktig. Det er mye vanskeligere å bli enig om hva vi faktisk skal gjøre. Hvem som gjør hva. Når vi skal måle om det virker. Og hvordan vi skal holde trykket oppe når hverdagen kommer tilbake, og alle har sitt.

Det er derfor vi har lagt opp konferansen slik vi har gjort.

Dag 1 handler om tiltakene. Om innsikt og om metodikk. Om hva som virker, og hva som gir effekt når vi faktisk følger opp.

Vi har valgt ut noen tiltaksspor som er velbegrunnede, men ikke ferdige. Det er med vilje. For dette er ikke en bestilling der noen leverer en fasit og resten skal nikke. Dette er en arbeidsøkt. Et verksted. En invitasjon til å forbedre, prioritere og forplikte.

Dag 2 handler om interessepolitikk. Og det er et ord som kan høres litt teknisk ut, men som i praksis handler om noe veldig konkret: Skal Buskerud få gjennomslag for det vi trenger for å lykkes, eller skal vi bli stående og tilpasse oss andres prioriteringer?

Buskeruds rammevilkår formes i stor grad nasjonalt. Økonomi, reguleringer og krav blir ofte bestemt utenfor Buskerud, men merkes midt i hverdagen hos oss. Skal vi få større gjennomslag, må vi stå mer samlet, mer kunnskapsbasert og mer strategisk.

La meg ta ett konkret eksempel. Inntektene til fylkene fordeles etter en nasjonal modell. Den slår ulikt ut, og det er ikke rart at de som kommer godt ut av dagens modell har mindre interesse av endringer enn de som kommer dårligere ut. For Buskerud betyr dagens modell at vi ligger om lag 700 millioner kroner under landsgjennomsnittet når vi sammenligner per innbygger. Jeg ser selvsagt at noen fylker kompenseres for flere kilometer med fylkesveier. Poenget mitt er likevel dette: Når sosiodemografiske forhold ikke fanges opp, treffer det fylker som Buskerud negativt. Og da må vi jobbe samlet for å få endret det senest når inntektsmodellen skal evalueres i 2027. Jeg sier ikke at noen får ‘for mye’. Jeg sier at modellen treffer Buskerud skjevt på noen forhold.

Fordi vi har noen interesser sammen inviterer vi til starten på en interessepolitisk plattform. Ikke for å lage store ord, men for å bli tydeligere på hva Buskerud faktisk trenger, og hvordan vi sammen skal jobbe for å få det til. Det heter «Skal du gå fort, gå alene. Skal du gå langt, gå sammen.»

La meg være konkret på hva jeg håper vi får ut av disse to dagene. Hva jeg håper vi får ut av årets konferanse

Jeg håper vi får en enda sterkere felles situasjonsforståelse. Ikke bare på overskriftsnivå, men i det som faktisk driver utviklingen: demografi, kompetanse, utenforskap, natur og areal, økonomi og gjennomføringsevne.

Jeg håper vi får mer presise tiltak. At vi klarer å skjerpe noen få spor, slik at vi ikke ender med mange gode intensjoner, men lite effekt.

Jeg håper vi blir tydeligere på oppfølging. Hva er ansvarslinjen. Hva er tidslinjen. Hvordan måler vi resultattrender. Hvordan lærer vi underveis. Hvordan blir dette en normal arbeidsform og ikke et prosjekt.

Jeg håper vi blir enige om at Buskerudbarometeret og mer datadrevet innsikt ikke er pynt, men et verktøy for å se om vi faktisk får til endring.

Og jeg håper vi tar et nytt steg i lagånden. At vi fortsatt klarer å møte hverandre med respekt, nysgjerrighet og vilje til å løse. Det er en styrke Buskerud har. Og den er verdt å ta vare på.

Når vi reiser hjem i morgen, vil jeg at vi skal ha tre ting i lomma: noen få prioriterte tiltak, en enkel plan for oppfølging og en felles forståelse av hva Buskerud skal be staten om.

Til slutt håper jeg vi går herfra med en felles beslutning, i hodet og i hjertet, om at vi skal spille hverandre gode. At vi ikke skal sitte på hver vår tue. At vi skal gjøre mer av det som virker. Og at vi skal holde ut med oppfølgingen.

Helt til slutt. Det er lett å si at vi står i store utfordringer. Men Buskerud er også fullt av muligheter. Vi har sterke lokalsamfunn. Vi har næringsliv som omstiller seg. Vi har kultur og natur som gjør oss attraktive. Og vi har et fellesskap som allerede har bevist at vi kan få til noe nytt.

På Geilo i 2024 begynte vi å bygge. I Drammen i 2025 ga vi det retning. På Norefjell i 2026 skal vi ta steget fra ord til handling og fra tiltak til oppfølging.

Og hvis vi lykkes med det, da har Buskerudkonferansen 2026 gjort akkurat det den er ment å gjøre. Den har styrket Buskerud som lag.

Jeg ser frem til to dager med gode samtaler og godt arbeid.

Velkommen til Buskerudkonferansen 2026.