I en uke har jeg vært på totalforsvarskurs. Brakkeliv i en uke som ga minner tilbake til slutten av 70-tallet. Seks forelesninger hver dag, tett program og mange perspektiver på hva som faktisk skal til når samfunnet settes under press. Det som står igjen som det viktigste, er egentlig ganske enkelt. Vi skal være forberedt, men håpe at vi ikke rammes. Nettopp derfor må vi gjøre jobben før noe skjer. I mange år har vi i Norge levd med en grunnfølelse av at morgendagen ligner på gårsdagen. Etter murens fall fikk Europa en lengre periode med økende trygghet, sterkere økonomi og mer samarbeid. Det har vært godt å leve i, og lett å ta for gitt. Men historien lærer oss at det ikke er normalen. Trygghet må bygges, vedlikeholdes og forankres, også når det går bra.
Beredskap handler ikke om å skape frykt. Det handler om å ta ansvar. Det er i hverdagen vi legger grunnmuren som avgjør om vi klarer å stå støtt når det uventede treffer.
Når vi snakker om totalberedskap, er det lett å tenke på blålys og utrykning. Men for oss i fylkeskommunen handler beredskap også om alt det som skal fortsette å fungere. Videregående skoler som må ivareta elever og ansatte. Samferdsel og drift som må sikre framkommelighet, og som må håndtere stengte veier, ras, ekstremvær eller bortfall av kritisk infrastruktur. IT og digitale tjenester som må tåle angrep og svikt. Og ikke minst kommunikasjon som må være rask, etterrettelig og tydelig, slik at folk får riktig informasjon når usikkerheten øker.
Det som kjennetegner vår tid, er at hendelser sjelden kommer alene. Strøm kan påvirke ekom. Ekom kan påvirke betaling, transport og tilgang til informasjon. Cyberangrep kan ramme flere sektorer samtidig. Forsyningssvikt kan gi konsekvenser langt utover det første problemet. Derfor er målet ikke å spå alt som kan skje, men å bygge evne til å håndtere kombinasjoner, prioritere klokt og holde samfunnskritiske funksjoner i gang. I det morderne Norge betyr strømutfall utfordringer på flere områder.
I dette arbeidet er tillit en av Norges sterkeste ressurser. Når folk har tillit til at myndighetene gir ærlige råd, tar ansvar og erkjenner usikkerhet når den finnes, da står vi sterkere. Tillit skapes ikke i krisen alene, men i måten vi leder på over tid. Åpenhet, tydelige roller og samordnet kommunikasjon er like viktig som planer og prosedyrer.
Beredskap er også samvirke. Ingen løser dette alene. Kommunene, fylkeskommunen, Statsforvalteren, nødetatene, frivilligheten, næringslivet og Forsvaret må kunne samhandle når det gjelder. Det krever mer enn gode intensjoner. Det krever øvelse, felles situasjonsforståelse og praktiske rutiner som fungerer også når tempoet er høyt og informasjonen ufullstendig.
Derfor er det klokt å styrke den politiske forankringen i beredskapsarbeidet. Det arbeider vi med nå om dagen. Samtidig må vi være ærlige på at planer i seg selv ikke redder oss. Det som gjør oss robuste, er at folk vet hva de skal gjøre. At varslingslinjer er oppdaterte. At kontinuitetsplaner er konkrete. At vi trener på det vanskelige. At vi har tenkt alternative løsninger. Og at vi tar læring på alvor, slik at øvelser og hendelser faktisk fører til forbedringer.
Det handler også om egenberedskap. Når innbyggere og ansatte har noen enkle forberedelser hjemme og på jobb, avlaster det fellesskapet i den mest sårbare fasen. Ikke fordi vi skal klare oss alene, men fordi vi sammen får bedre tid, bedre handlingsrom og bedre kapasitet til å hjelpe dem som trenger det mest. Derfor må vi få på plass egenberedskapen.
Til syvende og sist er beredskap et uttrykk for omsorg. Omsorg for liv og helse. Omsorg for barn og unge som skal oppleve trygghet også når samfunnet er under press. Omsorg for at tjenester og funksjoner ikke stopper opp. Og omsorg for at Buskerud skal være et fylke der vi stiller opp for hverandre når det trengs.
Vi skal håpe at vi aldri får bruk for det vi forbereder oss på. Men det er nettopp derfor vi må være klare. For i urolige tider er det ikke optimisme alene som beskytter oss. Det er evnen til å handle, samarbeide og stå støtt, også når det blåser.
Tore Opdal Hansen 