Den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022 utløste en av de største flyktningstrømmene i Europa siden andre verdenskrig. Norge tok ansvar. Nær 92 000 ukrainske flyktninger har kommet til landet og er bosatt i norske kommuner. Det har vært en formidabel innsats fra lokalsamfunn, frivillige og offentlige tjenester. Men om anslagsvis tre år risikerer kommunene en økonomisk smell på toppen av en allerede krevende økonomisk situasjon. Det er omlag tre år igjen, så kommer regningen, som ingen kommuner har råd til.
Vi må nå rette blikket fremover. For utfordringene kom ikke bare i mottaksfasen, de kommer også i årene etterpå. Når introduksjonsprogrammet er ferdig og de statlige tilskuddene fases ut må det være flere som står i arbeid, aktivitet og deltakelse. Hvis ikke, vil mange flyktninger bli stående uten arbeid, uten opparbeidede trygderettigheter og uten et økonomisk sikkerhetsnett annet enn kommunal sosialhjelp.
Denne bekymringen kom tydelig frem da jeg i mai besøkte alle de 18 kommunene i Buskerud. Mange ordførere og kommunedirektører uttrykte uro for hva som skjer, når femårsperioden med statlig integreringstilskudd tar slutt. De er stolte av jobben som er gjort, men urolige for de langsiktige konsekvensene dersom vi ikke lykkes bedre med å få flere i jobb.
Vi vet at arbeid er nøkkelen til både integrering, verdighet og økonomisk bærekraft. Mange ukrainere har kommet raskt i arbeid, og det er gledelig. Men sysselsettingen er fortsatt for lav, særlig blant dem som trenger språkhjelp, opplæring eller tilrettelagt oppfølging. Vi vet også at de som ikke kommer i jobb nå, risikerer å stå uten trygderettigheter og pensjonsopptjening senere. Da blir sosialhjelp siste utvei – og kommunene står igjen med ansvaret.
Når integreringstilskuddet fra staten faller bort, påløper det betydelige utgifter for kommunene. For en familie med to voksne og to barn kan det årlige behovet for sosialhjelp utgjøre mellom 330 000 og 400 000 kroner. Har en kommune 50 slike familier, altså 200 personer, kan det årlige økonomiske ansvaret bli 16,5 til 20 millioner kroner. Dette er utgifter kommunene må bære alene. Ingen kommuner, som jeg kjenner i Buskerud, har de pengene som skal til.
Derfor må vi handle nå. Vi må få flere flyktninger raskere ut i arbeid. Mange ønsker å bidra, men møter barrierer knyttet til språk, kompetanse og nettverk. Innsatsen må være tidlig, målrettet og utholdende.
Kommunene trenger få styrket sine rammebetingelser for å tilby arbeidsrettede løp, med tett oppfølging, kvalifisering og samarbeid med lokalt næringsliv. Tiltak som kombinerer språkopplæring med praksis i ordinært arbeidsliv gir gode resultater og må styrkes. NAV og fylkeskommunen må spille en mer aktiv rolle i å mobilisere både opplæringstilbud og arbeidsgivere. Målet må være at flest mulig får varig tilknytning til arbeidslivet til beste for den enkelte, for kommunen og for samfunnet.
Her er noen konkrete tiltak som kan gjøre en forskjell:
- Lengre og mer fleksible tilskuddsordninger generelt, særlig for sårbare grupper som trenger lengre vei til arbeidslivet.
- Tettere og mer langvarig oppfølging etter introduksjonsprogrammet. Kommunene trenger støtte til en «fase to» i integreringen.
- Raskere godkjenning av utdanning og yrkeserfaring fra hjemlandet, kombinert med tilskudd til språk- og jobbtiltak i samarbeid med næringslivet. Mange har verdifull kompetanse som i dag ikke blir brukt.
Tiltakene må være flere og sterkere.
Kommunene har gjort og gjør en imponerende innsats, men de kan ikke bære hele ansvaret alene. Staten må ta et større og mer langsiktig ansvar. Vi trenger også en ærlig debatt om bærekraften i dagens ordninger. Det hjelper lite å gi støtte i fem år hvis vi i samme periode ikke klarer å bygge bro videre inn i arbeid og fellesskap. En politikk som svikter etter introduksjonsperioden, legger grunnlaget for ny utenforskap.
Sysselsettingsandelen blant ukrainske flyktningen har økt gradvis i løpet av de siste to årene, viser en oversikt fra IMDI. Ved utgangen av mai 2024 var 22,7 prosent av ukrainske flyktninger i alderen 20–66 år i arbeid. Regjeringen må på banen nå, for å sikre at integreringsarbeidet ikke faller sammen, når finansieringen gjør det.
Norge skal stille opp for mennesker på flukt. Men vi må gjøre det på en måte som gir resultater både for flyktningene og for samfunnet. Det handler om ansvarlighet, langsiktighet og fellesskap. Og det haster. Vi har en rik stat og kommuner som strekker seg langt, men som mangler forutsigbarhet og midler. Dette er en utfordring vi i Buskerud vil løfte videre på vegne av alle de kommunene. Håper flere gir styrke til det arbeidet.
Tore Opdal Hansen 