Det vi en gang håpet på, står nå ferdig foran oss. Når vi åpnet det nye sykehuset på Brakerøya, markerte vi et historisk øyeblikk for Buskerud og Drammensregionen. Et nytt kapittel for Drammen, for hele Buskerud men også for Asker og Bærum. Vi sto ved målet etter mange år med krevende veivalg, diskusjoner og politiske dragkamper. Veien har vært lang, men reisen har vært verdt det.
Jeg husker godt de første møtene på midten av 2000-tallet. Tomtene i Drammen sentrum og på Sundland ble vurdert, men forkastet. Ytterkollen i Nedre Eiker ble lansert. Gullaug i Lier likeså. Den gangen var det langt fra sikkert at regionen i det hele tatt ville få et nytt sykehus. Hadde Ytterkollen blitt valgt hadde nok både Kongsberg og Drammen blitt nedlagt. Med samlokalisering somatikk og psykiatri i Drammen/Lier kunne Blakstads tomt utvikles.
I Drammen var vi bekymret. Vi visste at fire tusen kunnskapsarbeidsplasser stod på spill, og vi krevde en ryddig og faglig prosess. Dessverre var den ikke alltid det. Politiske partier pekte på tomter og sa at her skal sykehuset ligge. Drammen ba om at alle alternativer ble utredet med samme grundighet, og vi talte lenge for døve ører.
Mange husker kanskje mediestormen den gang vi i Drammen brukte First House som sparringspartnere i arbeidet, med Bjarne Håkon Hanssen og Sylvi Listhaug på laget. Enkelte journalister så sitt snitt til å jakte på skandaler og skup-pris. Saken ble gransket av kontrollutvalget på min oppfordring. Der ble det slått fast at ingenting kritikkverdig hadde skjedd. Etter hvert forsto mange i bystyret, også på tvers av politiske partier, at saken var mer nyansert enn den ble fremstilt som i avis-overskriftene og tok selvkritikk. Rett og slett forsto at A-vis ikke er ensbetydende med B-vis. Men det var tungt da det sto på.
Bent Høye hadde en helt avgjørende rolle i realiseringen av det nye sykehuset. Som helse- og omsorgsminister i regjeringen Solberg sørget han for at Brakerøya ble et reelt utredningsalternativ og til slutt som vi kjenner som det endelige valget. Det måtte et regjeringsskifte til for å få utredet Brakerøya, og det forsinket prosessen noe. Men vi visste at tomten var stor nok, infrastrukturen solid og nærheten til jernbanen et stort pluss. Vi var overbevist om at dette var den rette løsningen for framtiden. Det fikk vi rett i, selv om staten ennå ikke har sørget for togstopp her fra første dag.
I dag står det ferdige bygget der, vakkert plassert mellom elven og fjorden, et sykehus på 122 000 kvadratmeter som skal betjene over en halv million mennesker som spesialistsykehus. Et sted der liv reddes, håp gjenopprettes og fagmiljøer får vokse.
Harde ord har vi lagt bak oss, men vi må ikke glemme at sykehussaken i mange år var krevende og splittende. Mange har en del av æren for at resultatet ble som det ble, blant dem Høyres representanter på Stortinget, Kristin Ørmen Johnsen, men også før det som styreleder i Vestre Viken HF, Trond Helleland og Gunn Cecilie Ringdal i Lier. Sist, men ikke minst, Nils Fredrik Wisløff adm. dir i Vestre Viken, tidligere kommunaldirektør i Drammen, for å nevne noen.
Etter at plasseringen endelig var bestemt, har det vært lagt ned en formidabel innsats av ansatte, planleggere, fagfolk, folkevalgte og lokalsamfunn. Ikke alt har gått på skinner, men slik er det når store prosjekter blir til.
Sykehuset på Brakerøya er mer enn et nytt bygg. Det er et symbol på utholdenhet, samarbeid og troen på at det vi gjør i fellesskap varer lengst. Et langt arbeid er fullført, og et nytt kapittel i helsehistorien i Buskerud har begynt.
Tore Opdal Hansen 