Møte med kommunaldepartementet ved statsråden

Statsråd, takk for at du tar imot oss i dag. Tema for oss er tømmerterminal, og etter en omfattende og grundig mulighetsstudie trenger vi nå avklaringer fra nasjonale myndigheter.

Det vi har gjort til nå, har gitt oss fakta. Det vi må gjøre nå, er å ta politiske valg. Og de valgene må tas av flere enn oss som sitter rundt bordet i Buskerud, Lier og Drammen pluss næringen. Og hva er så temaene som må avklares i den statlige dialogen, og som jeg håper vi får belyst i dag.

1. Statlig eierskap til problemstillingen

Hvordan ser staten på sitt ansvar for en langsiktig løsning for utskiping av tømmer?
Er dette fortsatt et enkeltkommunalt arealansvar eller er det nasjonal næringspolitikk og godstransport?

Vårt syn er klart: Dette må løftes.

2. Skognæringens posisjon

Skogen er en av Norges største framtidsnæringer. Vekstpotensialet er betydelig.
Verdikjeden er lang og logistikken avgjørende.

Da må staten avklare:
Hvilken politikk har departementene for denne verdikjeden?
Og hvordan skal skogbruket og treindustrien være ivaretatt i planleggingen av fremtidens havner?

3. Behov for ny tømmerstrømsanalyse

Den siste analysen er fra 2017.
Markedet har endret seg vesentlig.
Transportmønstrene har endret seg.
Klima- og utslippskrav har endret seg.

Næringen selv mener at grunnlaget er foreldet.
Vi trenger en ny analyse.
Vi trenger å vite hvor tømmeret faktisk kommer fra og hvor det skal.

4. Kommunenes rolle og kapasitet

I dag ligger ansvaret hos kommuner som hver for seg ikke har mulighet til å løse dette.
Lier har en vedtatt byutviklingsplan på Lierstranda.
Drammen har store parallelle utviklingsprosesser.
Begge kommuner mener at dette overstiger deres ansvar og hjemmelsgrunnlag.

Hvordan vurderer staten dette?

5. Koordinering mellom departementene

Dette berører minst fire departementer:
KDD, LMD, NFD og SD.
I realiteten også Finans, dersom det blir investeringer.

Vi trenger en avklaring:
Hvordan vil staten koordinere dette internt?
Hvem blir vår inngang?
Og hvordan skal dialogen organiseres?

Vårt ønske for veien videre

Vi går ikke inn i dette møtet med krav om en bestemt løsning.
Vi har ingen lokasjon vi fremmer.
Det kommer i fase 2 hvis vi kommer dit.

I dag ber vi om noe mer grunnleggende:

Vi trenger en statlig beslutning om hva som er statens ansvar, og hva som er kommunenes og fylkeskommunens ansvar.

Vi ønsker en prosess hvor vi sammen:

• får på plass et felles kunnskapsgrunnlag
• får avklart roller og finansiering
• får en samordning på nasjonalt nivå
• og får en forpliktende struktur for hvordan vi tar dette videre

Det avgjørende for oss er at det nå blir fremdrift. Tømmerterminalen legges ned i 2027. Det er kort tid i planleggingsperspektiv. Det må jobbes parallelt både faglig, politisk og praktisk.

Statsråd, helt konkret ber vi om at du vurderer følgende tre muligheter:

1. At KDD tar et koordinerende ansvar og samler alle berørte departementer i et eget møte med tid til faglig og politisk drøfting.

2. At staten bidrar i finansieringen og organiseringen av fase 2.
Fase 1 er gjennomført, men vi i Buskerud fylkeskommune har ikke økonomi til å gjennomføre de nødvendige analysene for neste trinn.

3. At staten avklarer sitt syn på ansvarsfordeling og hvordan tømmer som nasjonal råvare skal håndteres i fremtidens havnestruktur.

Dette er for oss nødvendige avklaringer for at vi skal kunne ta dette videre. Vi kan alene ikke gå for en fase 2.

Og mens statsråden tenker litt på disse tre utfordringene har jeg et ønske om å gi dere en oversikt over hva vi kom frem til i den nylig gjennomførte mulighetsstudien

Hva vi har gjort i fase 1

Vi har nå gjennomført fase 1 av mulighetsstudien. Målet har vært å skaffe et solid, faglig og objektivt kunnskapsgrunnlag. Norconsult har levert en omfattende rapport som kartlegger fire hovedområder:

1. Behov og rammebetingelser for en fremtidig terminal
Her ligger tall for volum, logistikkflyt, avhengigheter, kapasitetsbehov og fremtidig utvikling i skognæringen.

2. Aktørbildet og rollene i den videre prosessen
Vi ser tydelig at ansvaret spenner over flere nivåer:
– kommuner,
– fylkeskommune,
– næringsliv,
– statlige etater,
– og departementer som i dag ikke har en felles inngang til problemstillingen.

Dette er i seg selv et funn. Ingen eier helheten.

3. Funksjonelle og tekniske krav
Hva som må til for en moderne terminal, hvilke forutsetninger som må på plass, og hvilke miljømessige og sikkerhetsmessige krav som gjelder.

4. Mulige prinsipper for organisering og finansiering
Dette peker mot behovet for en annen finansieringsmodell enn den som ligger i dagens havnestruktur.

Summa summarum: Fase 1 dokumenterer hvor komplekst bildet er, og hvor begrenset en kommunal eller fylkeskommunal tilnærming faktisk er.

Hvorfor vi nå mener dette må løftes nasjonalt

I alle tidligere prosesser de som går tilbake til Miljøverndepartementets planvedtak, til regional planprosess i Buskerud, til arbeidet i Viken har utfordringen vært den samme: Dette spørsmålet om tømmerhavn er for stort til at kommuner og fylkeskommuner kan løse det alene.

Det handler ikke bare om areal.
Det handler om nasjonal næringspolitikk.
Om logistikk.
Om havnestruktur.
Om treindustriens fremtidige utviklingsmuligheter.
Og om statens ansvar for varestrømmene i en tid hvor transportmønstre endrer seg.

Når Norges største tømmerhavn legges ned, er det en system-endring. Da må staten inn ikke som tilskuddsgiver i en næringsordning, men som ansvarlig part for helhet, samordning og retning.

Det er ingen andre som kan gjøre dette.

Vi kommer hit i dag fordi vi står ved et punkt der veivalg må tas. Vi har en tømmerterminal som har tjent Norge godt i mange tiår, en næring som vokser, kommuner som skal utvikle byområder, og et behov for å sikre en stabil og effektiv logistikk for tømmer som en av våre viktigste fornybare ressurser.

Fase en av mulighetsstudien er nå fullført. Den gir oss et tydelig faktagrunnlag, men synliggjør også et klart behov for statlig involvering før vi går videre til fase to. For å sette dagens samtale i riktig kontekst, vil jeg først skissere historikken som leder fram til situasjonen vi står i.

Vi står foran en ny fremtid

Norges største tømmerterminal, er vedtatt nedlagt fra 2027. Det har konsekvenser som strekker seg langt utover Drammensfjorden for skognæringen i hele Østlandsområdet, for nasjonale godstransporter, for verdikjedene i norsk industri og for de kommunene som i flere tiår har båret ansvaret for en havnefunksjon som egentlig er større enn dem selv.

Det er bakgrunnen for at vi møtes: å finne ut hvordan vi i fellesskap skal ta dette videre.

Avslutning

Vi ønsker ikke å forsinke noe.
Vi ønsker ikke å skyve ansvar.
Vi ønsker å løse dette sammen.

Vi håper derfor at dette møtet kan være starten på en tydeligere og mer samlet statlig involvering slik at vi utvikler en løsning som både næringen, kommunene og staten kan stå bak.

Historisk utvikling

Tømmerterminalen på Lierstranda ble etablert i 1976. Den har gjennom mange år vært Norges største terminal for utskiping av tømmer. Dette har vært en viktig brikke i verdikjeden for skogbruket på Østlandet og en forutsetning for store områder av norsk treindustri.

I 2011 til 2013 fikk Lier kommune godkjent sin plan for byutvikling på Lierstranda. Staten forutsatte da at Lier, Drammen og statlige myndigheter sammen skulle finne nye løsninger for transport og relokalisering av tømmerhavnen. Den oppfølgingen ble aldri realisert.

I 2018 vedtok Buskerud fylkesting å starte en regional plan for lokalisering av en ny tømmerhavn i Drammensfjorden og Oslofjorden. Arbeidet var godt i gang ved overgangen til Viken fylkeskommune, men ble ikke sluttført der

Viken fylkeskommune hadde senere politiske dialoger om lokalisering, men heller ikke dette førte fram til en løsning utover at fylkeskommunen pekte på Juve. Et alternativ uten tilfredsstillende veiforbindelse.

Da Buskerud ble reetablert, vedtok fylkestinget i desember 2024 å gjennomføre en ny mulighetsstudie. Fase en ble ferdigstilt i juni 2025, og den studien danner grunnlaget for dialogen vi har her i dag.

Dette er altså et spørsmål som har ligget i systemet lenge, og som nå må løftes til et nivå hvor staten går aktivt inn.