Nå må du og jeg snakke sammen

Vi har noe viktig sammen. Vårt land, vår by, vårt lokalsamfunn og vårt nabolag. Det at vi har det bra er ingen selvfølge. Helgens trefninger på Strømsø viser det. De aller fleste av oss tar sterk avstand fra og er sterkt kritiske til demonstrasjonen som ble gjennomført på Strømsø Torg 10. april. Politiet fikk en utakknemlig oppgave den dagen. Tenk tilbake på det som skjedde de timene etter 22. juli 2011 og i Drammen 10. april 2021, når vi om en drøy måned skal feire 17. mai. Det er et felles ansvar å vedlikeholde demokratiet. Hver og en av oss må gi sitt bidrag. Ingen kan slippe unna. Heller ikke de som fant frem steiner 10. april. Det at vi har det bra er ingen selvfølge. Samfunnet er skjørere enn vi tror og tåler mindre enn vi aner.

10. mars 1945

En av de sterke opplevelsene jeg hadde som ordfører var da jeg var med på en markering ved Nykjua. To menn, Kjell Pedersen og Bjarne Nilsen, falt i en trefning den 10. mars 1945, bare noen få måneder før krigens slutt. De døde for deg og meg.

Det som var ekstra spesielt denne dagen var at jeg fikk anledning til å snakke mye med Gunnar Mølsted, som også var på hytta på Nykjua. Han greide å unnslippe ved å gjemme seg i vannet mellom isflakene. Når Gunnar Mølsted fortalte hvordan han og flere med ham fant ut at de ville gi okkupasjonsmakten motstand – med den risiko som fulgte – ja da fortalte han om verdier og holdninger mange i dag tar som en selvfølge eller som man ikke tenker på. Gunnar og de andre i motstandsbevegelsen, så hva som måtte gjøres for å gjenvinne friheten og freden, og de kjempet. Flere av dem betalte den ytterste pris i denne kampen: De betalte med sine liv. «De kjempet, de falt, de gav oss alt».

22. juli 2011

Ikke mange dagene etter 22. juli 2011 hadde jeg et dialogmøte. Ordførers dialogmøte var en arena, hvor representanter fra innvandrer-Drammen traff representanter for ulike sider av drammenssamfunnet. Ungdom med minoritetsbakgrunn som deltok i møtet, kunne fortelle at det skjedde noe helt spesielt den dagen, i kjølvannet av bomben i regjeringskvartalet. Gjerningsmannen var ukjent, men mange trakk sin feilaktige konklusjon om hvem det kunne være. Flere innvandrerungdom ble møtt med hatske blikk på gaten og på bussen. Det var nok mange som tenkte at radikale islamister kunne stå bak. Innvandrerungdommen ringte til sine foreldre og ba dem komme hjem fra arbeid fordi de ikke følte seg trygge. Det ble etter hvert klart hvem gjerningsmannen var, og den spente situasjonen gikk over. Dette eksempelet har jeg brukt overfor mange. Det fordi at jeg innså hvor skjørt alt er. Det at vi har det bra er ingen selvfølge. Samfunnet er skjørere enn vi tror og tåler mindre enn vi aner.

10. april 2021

Den 10. april 2021 opplever vi gatekamp i Drammen. Jeg tenker da på det som skjedde på Strømsø Torg, men ikke minst også på det som utspant seg i Tollbugata, godt dokumentert av Drammen Live 24 https://drm24.no/nyheter/gateslag-og-opptoyer-i-drammen-sentrum-etter-sian-demo-2141042 og Drammens Tidene https://www.dt.no/stor-folkeansamling-pa-torget-flere-pagrepet-under-demonstrasjon/s/5-57-1642470 Det fordi man var sterkt kritisk til demonstrasjonen som pågikk. En demonstrasjon de fleste av oss tar sterk avstand fra. Ramponering av eiendom, angrep på politiet, angrep på politibiler. Helt uakseptabel oppførsel selv om man reagerer sterkt. Det er ikke noe som rettferdiggjør bruk av gatekamp. Det at vi har det bra er ingen selvfølge. Samfunnet er skjørere enn vi tror og tåler mindre enn vi aner.

17. mai

La oss nå reflektere over hvordan vi har det frem mot 17. mai. Ingen ting av det vi feirer den 17. mai må vi ta for gitt. Med en urolig verden rundt oss er vi vitne til at rettigheter og verdier, som vi setter høyt i Norge, er under stadig press og at de i flere land svekkes. Demokratiet er ikke en selvfølge, heller ikke i Europa eller i Norge. Ja, selv ikke i Drammen.

Det 17. mai minner oss spesielt om er de fellesverdier som de aller fleste lett står sammen om – uansett hva som skiller oss i politisk oppfatning eller livssyn. Vi er heldige som har lov til å ha ulike oppfatninger, og vi har lov til å tale myndighetene midt imot. Vi har lov til å være forskjellige – og til å kreve respekt for hver enkeltes rettighet og menneskeverd. Men fremfor alt, som sagt, minner dagen oss om hvor mye vi har til felles og hvor lite forskjellene tross alt betyr mot de verdier vi setter høyt. Vi har godt av å ha den felles feiringen, som en påminnelse om hvor heldige vi er som har de lover og rettigheter som vi har i dette landet, men som er under press.