Norge kan ikke nå nasjonale mål med lokale budsjetter alene. Likevel forventes kommuner og fylkeskommuner å levere mer, samtidig som staten for ofte holder igjen på finansiering og infrastruktur. Det svekker gjennomføringskraften der politikken faktisk møter folk. Resultatet er pressede tjenester, mindre handlingsrom og et lokaldemokrati under stadig hardere press. Dette er en politisk systemsvikt, ikke et lokalt gjennomføringsproblem. Vi trenger en stat som tar medansvar for investeringer, drift og utvikling. Det var det jeg skrev om i Kommunal Rapport 19. februar og som du kan lese under.
Buskerud har store ressurser, sterke lokalsamfunn og et næringsliv som skaper verdier for hele landet. Likevel opplever vi altfor ofte at staten blir stående på sidelinjen når de store løftene skal tas. Skal vi lykkes med verdiskaping, bosetting, beredskap og utvikling i hele Buskerud, må staten være en reell samarbeidspartner, med ansvar, forpliktelser og investeringer.
I Buskerud har vi valgt å møte utfordringene med mer forpliktende samarbeid lokalt og regionalt. Gjennom Buskerudplanen bygger vi et felles prioriterings- og arbeidsverktøy sammen med kommunene og andre aktører. Målet er å koble ambisjoner tettere til handlingsrom og å få tiltak til å virke og vare. Dette gjør vi samtidig som fylkeskommunen har stått i en krevende økonomisk omstilling.
Nasjonale behov kan ikke skyves ned i systemet. Noen oppgaver er for store for fylker og kommuner å løse alene. Ny tømmerterminal for Østlandet er et godt eksempel. Dette handler om en av Norges viktige eksportnæringer og en verdikjede som går langt utover fylkesgrenser. Likevel er ansvaret i praksis skjøvet nedover, mens staten forholder seg passiv.
Det samme ser vi innen samferdsel. Riksveier, jernbane, knutepunkter og kollektivsystemer er nasjonal infrastruktur. Når E16, Ringeriksbanen, E134, Holmenbru og viktige vei og jernbanestrekninger blir stående i kø år etter år, rammer det mennesker, næringsliv og beredskap. Dette er ikke lokale luksusprosjekter. Det er ryggraden i utviklingen av hele regionen.
Når staten bygger stort, må staten også ta ansvar rundt. Et konkret eksempel er det nye sykehuset på Brakerøya, med rundt 5000 mennesker innom hver dag. Samtidig er det staten som eier og styrer jernbanen gjennom Bane NOR og Samferdselsdepartementet. Likevel er togtilbudet ikke endret og tilpasset trafikken som sykehuset skaper. Her har fylkeskommunen tatt ansvar og bygget opp et styrket kollektivtilbud med buss for å sikre at ansatte, pasienter og pårørende kommer seg fram i hverdagen. Når staten etablerer store nasjonale funksjoner, må staten også ta ansvar for egen infrastruktur rundt.
Kommunene har allerede strammet inn maksimalt. Kommunene har effektivisert over lang tid. Økonomiske buffere er brukt opp. Nå ser vi at stadig flere kommuner settes under statlig administrasjon. Per høsten 2025 var 27 kommuner på ROBEK listen. Mange står på «venteliste».
Dette er et tydelig varsko. Når handlingsrommet forsvinner, rammer det både tjenestene til innbyggerne og evnen til å være utviklingsaktør lokalt. Da kan ikke svaret være nye krav uten ny finansiering. I dag har vi en rik stat og fattige kommuner og fylkeskommuner.
Staten stiller krav, men følger for sjelden opp med midler. Kommunekommisjonen peker på et grunnproblem: Staten har i økende grad regulert innsats og detaljer, ikke bare mål og kvalitet. Når normer og krav blir mange, tar de både handlingsrom og kapasitet. Vi trenger mer styring på resultat og kvalitet, og mindre detaljstyring av hvordan tjenestene organiseres.
Kommuner og fylker forventes å levere på areal, beredskap, inkludering, utdanning og kollektivtransport. Ambisjonene er høye og riktige. Men ofte følger ikke den statlige finansieringen med. Resultatet er at vi presses i begge ender.
Buskerud står foran store investeringer i fylkesveier, kollektivtransport og beredskap. Samtidig vet vi at elevtallene vil falle over tid, noe som også betyr lavere statlige overføringer. For Buskerud kan dette utgjøre om lag 320 millioner kroner i 2040. Da kan ikke løsningen være at regionene bare skal effektivisere litt til. Da må staten ta et større ansvar for finansieringen av innbyggertjenestene.
Staten er ofte god på ambisjon og regelverk, men svakere på gjennomføring. Skal staten være en utviklingspartner, må den også være en implementeringspartner som lytter og justerer virkemidler slik at de treffer lokale forutsetninger.
Når staten vil ha flere i arbeid, må den også bidra sterkere i kompetanseløpene regionalt, også gjennom NAV på systemnivå ikke bare individnivå. Når staten vil ha mer gods over på bane, må den investere i terminaler og infrastruktur. Når staten vil at flere skal reise kollektivt og utslippsfritt, må den minst kompensere kostnadsutviklingen på buss, noe som ikke skjer i dag, og gi et bedre togtilbud.
Buskerud skal ta ansvar. Vi investerer i yrkesfag, næring, samferdsel og innenforskap. Vi samarbeider tett med kommunene og med næringslivet. Buskerudplanen er vår invitasjon til et reelt partnerskap, et felles veikart med delt situasjonsbilde, felles tiltak og tydelig eierskap, og ikke minst en felles utviklingsramme som forplikter kommuner, fylkeskommune og statlige aktører om å prestere bedre sammen.
ROBEK er det sterkeste varselsignalet vi har. Dette handler om pressede tjenester, mindre handlingsrom, svekket lokal utviklingskraft og et lokaldemokrati under press. Når stadig flere kommuner mister styringen over egen økonomi, er det et nasjonalt ansvar.
Da må staten stille opp med økonomisk kraft, forutsigbarhet og reelt partnerskap. Vi trenger staten som partner. Ikke som tilskuer.
Tore Opdal Hansen 