Jeg tror mange kjenner seg igjen i følelsen av at avstanden har blitt større mellom det vi som folkevalgte vedtar, og det som faktisk lar seg gjennomføre. Det gjelder ikke bare i kommunene. Det gjelder også i fylkeskommunene.
Og la meg legge til én ting: Jeg kjenner ingen kommunestyrer eller ordførere som ikke vil kommunens beste.
Det betyr ikke at alle lokale vedtak alltid er «riktige» sett med statens øyne. Det betyr ikke at nasjonale hensyn ikke skal veie tungt. Men utgangspunktet må være tillit til at lokale folkevalgte faktisk ønsker å utvikle sine lokalsamfunn på en ansvarlig måte.
For ofte kan debatten nesten gi inntrykk av at lokaldemokratiet først og fremst må kontrolleres, bremses eller korrigeres. Som om kommunestyrer ikke forstår naturverdier, økonomi, samfunnssikkerhet eller hensynet til kommende generasjoner.
Det mener jeg er et feil utgangspunkt.
Adrian, ordfører i Øvre Eiker, publiserte nylig et godt innlegg. Innlegget handler om en voksende uro for at makt gradvis flyttes bort fra folkevalgte organer og over til direktorater, tilsyn, statsforvaltere, statsforetak og kontrollsystemer.
Vi har over tid bygd opp et samfunn med stadig flere gode hensyn. Natur skal ivaretas. Klima skal tas på alvor. Rettssikkerhet skal sikres. Likebehandling er viktig. Økonomisk kontroll er nødvendig. Faglige råd skal veie tungt. Alt dette er riktig hver for seg.
Men summen kan likevel bli et system der nesten ingen har ansvar for helheten.
Det er kanskje noe av det mest krevende vi står i nå. Hver enkelt innsigelse fra statlige aktører, hvert enkelt pålegg, hver enkelt prosess og hver enkelt statlige føring kan sikkert forklares. Men når alt legges oppå hverandre, blir resultatet ofte mindre lokalt handlingsrom, svakere politisk styring og mer avmakt hos innbyggerne.
Da må vi tørre å stille spørsmålet: Hvem har egentlig ansvaret for den samlede virkningen?
Jeg deler bekymringen for at politikken noen ganger presses inn i en rolle der vi får ansvaret utad, men ikke alltid virkemidlene til å løse oppgavene. Innbyggerne møter ordføreren, fylkesordføreren og kommunestyret. Det er oss de kan stille til ansvar. Men mange av de avgjørende rammene ligger hos statlige myndigheter, direktorater, tilsyn, statsforvaltere, selskaper og nasjonale regelverk.
Det skaper en demokratisk utfordring.
Jeg må si at jeg deler bekymringen for utviklingen. Norge har i dag over 70 direktorater. I tillegg kommer tilsyn, statsforvaltere, nemnder, statlige selskaper, foretak og andre organer som på ulike måter legger sterke føringer for kommuner, fylkeskommuner, næringsliv og innbyggere.
Mange av dem gjør viktige oppgaver. Men samlet sett må vi våge å spørre: Har styringssystemet blitt så stort og sammensatt at det demokratiske ansvaret blir uklart?
For lokaldemokratiet kan ikke bare være en høringsinstans for staten. Kommuner og fylkeskommuner må ha reelt handlingsrom til å gjøre politiske avveiinger. Ikke ubegrenset handlingsrom, men et reelt handlingsrom.
Buskerudplanen er et forsøk på å svare på noe av denne utfordringen. Vi prøver å samle kommunene, fylkeskommunen, næringslivet, frivilligheten og kunnskapsmiljøene om en felles retning for Buskerud. Ikke fordi alle skal mene det samme, men fordi vi må bli flinkere til å gå fra gode intensjoner til handling.
Planen handler om mer innenforskap, økt verdiskaping, bedre kompetanse, sterkere lokalsamfunn og klok bruk av natur og kulturverdier. Det er nettopp slike avveiinger som bør gjøres åpent, demokratisk og sammen med dem som kjenner virkeligheten lokalt.
Lokale folkevalgte står midt i virkeligheten. De møter innbyggerne på butikken, på skolen, på idrettsplassen og i hverdagen. De kjenner konsekvensene av både ja og nei. De vet at en beslutning om areal, boligbygging, næringsutvikling, skole, vei eller omsorg ikke bare er en sak i et dokument. Det er hverdagen til mennesker og lokalsamfunn.
Derfor må staten og statlige organer møte kommunene med mer grunnleggende tillit. Ikke blind tillit. Ikke fravær av kontroll. Men en erkjennelse av at kommunestyrene også er en del av demokratiet, ikke et problem demokratiet må beskyttes mot.
Vi må også snakke mer ærlig om statens rolle. Staten kan ikke både detaljstyre, kontrollere, pålegge, føre tilsyn og samtidig forvente at kommuner og fylkeskommuner skal ta det fulle ansvaret når innbyggerne blir misfornøyde. Skal vi lykkes bedre, trenger vi staten som partner, ikke bare som kontrollør.
Dette handler heller ikke om å sette faglighet opp mot demokrati. Gode faglige vurderinger er helt avgjørende. Men faglige vurderinger kan ikke alene avgjøre alle politiske spørsmål. I et demokrati må noen til slutt veie hensynene opp mot hverandre. Natur mot lokalsamfunn. Vern mot utvikling. Standardisering mot lokalt skjønn. Kontroll mot tillit. Risiko mot handlekraft.
Min erfaring er at det ofte finnes flere løsninger som er faglig forsvarlige. Da bør ikke faglige vurderinger automatisk bli et endelig svar. Da bør de være et grunnlag for politiske avveiinger.
De avveiingene bør i større grad tas av folkevalgte organer som innbyggerne faktisk kan holde ansvarlige.
Jeg mener også dette har en side til gjennomføringsevnen i samfunnet vårt. Når prosessene blir for tunge, tar ting for lang tid. Veier, jernbane, skoler, næringsarealer, beredskapstiltak, boligbygging og klimatilpasning kan ikke drukne i systemer som hver for seg er godt ment, men samlet gjør det nesten umulig å handle raskt nok.
Et moderne samfunn trenger både rettssikkerhet og gjennomføringskraft. I dag er det mange som opplever at vi har fått mer av det første, men mindre av det siste.
Derfor tror jeg tiden er inne for en større demokratisk opprydding. Ikke en opprydding mot fagfolk eller offentlige ansatte, men en opprydding i styringssystemene våre.
Vi bør stille flere spørsmål:
• Har vi gitt for mye makt til organer som ikke kan stilles direkte politisk til ansvar?
• Har innsigelsesinstituttet blitt brukt for bredt?
• Har statlige tilsyn og direktorater fått for stor definisjonsmakt?
• Har vi laget for mange nasjonale føringer som reduserer lokalt skjønn?
• Har vi blitt så redde for feil at vi samtidig har gjort det vanskeligere å få til riktige løsninger?
• Og kanskje viktigst: Hvordan gjenreiser vi tilliten til at demokratiet faktisk virker?
For dette handler til slutt om tillit. Folk må kjenne at stemmen deres betyr noe. At valg får konsekvenser. At lokale vedtak ikke bare er symbolske. At det fortsatt er mulig å påvirke utviklingen i egen kommune, eget fylke og eget land.
Hvis ikke risikerer vi at frustrasjonen vokser. Ikke fordi folk er imot faglighet, rettssikkerhet eller vern, men fordi de opplever at det politiske systemet ikke lenger klarer å ta ansvar for helheten.
Det bør bekymre oss alle.
Demokratiet svekkes ikke bare når makt tas brått fra folket. Det kan også svekkes gradvis, når ansvar pulveriseres, når beslutninger flyttes bort fra folkevalgte arenaer, og når innbyggerne ikke lenger ser sammenhengen mellom valg og retning.
Derfor trenger vi en ny og ærlig samtale om balansen mellom stat og kommune, mellom fag og politikk, mellom kontroll og tillit, og mellom nasjonale hensyn og lokalt folkestyre.
Det er ikke et rop om mindre ansvarlighet. Det er et rop om mer demokratisk ansvarlighet.
Tore Opdal Hansen 