Nye kommuner – hvorfor?

Vi trenger en ny kommunereform. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner la, under behandlingen av kommuneproposisjonen i mai, fram regjeringens forslag. Stortinget har sluttet seg til hovedtrekkene i reformen, og arbeidet er igangsatt i regi av Fylkesmannen i hvert fylke.

Mye av dagens kommunestruktur skriver seg fra innføring av formannskapslovene i 1837. Datidens kommuner var tenkt opprettet på basis av de daværende 392 prestegjeld. Men mange av disse ble delt slik at man endte opp med 747 kommuner. Dette var i en tid hvor transport foregikk med hest og kjerre og hvor det for eksempel var en dagsreise for en eikværing å ha et ærend i Drammen.

Forrige kommunereform var for om lag 50 år siden. På 60-tallet ble antallet kommuner redusert til 454. Gjennom ulike lokale prosesser er antallet kommuner redusert til dagens nivå på 428. Det har med andre ord skjedd svært lite på dette området de siste 50 årene. Rammebetingelsene for kommunene har imidlertid endret seg dramatisk. La meg gi ett eksempel:

Drammen bystyre vedtok 1. oktober 1964, etter sammenslåingen med Skoger, budsjettet for 1965. Budsjettet hadde en total utgiftsramme på 82,75 millioner kroner. Justert for 894 prosent inflasjon tilsvarer dette 739,8 millioner kroner i dag.

Drammen kommunes budsjett for 2014 har til sammenligning en utgiftsramme 4 258 millioner kroner. Det innebærer en realøkning på 475,5 prosent fra 1965 til 2014. Dette vitner om at kommunen har fått større og langt flere oppgaver. Dette er et naturlig resultat av den samfunnsutviklingen som har funnet sted de siste 50 årene.

I de samme 50 årene har vi opplevd en revolusjon innenfor teknologi og kommunikasjon. Mulighetene er større, effektiviteten har økt og avstandene har blitt mindre. Eikværingens ærend i Drammen kan i dag utføres raskt og kanskje til og med på egen PC.

Ingen vet hva de neste 50 årene vil bringe, bortsett fra at utviklingen vil gå enda raskere. Antall innbyggere vil øke dramatisk og det samme vil antall nye arbeidsplasser. Hvordan skal vi i drammensområdet møte de neste 50 årene? Det er det perspektivet vi må ha i arbeidet med kommunereformen.

Tettstedet Drammen har ifølge Statistisk Sentralbyrå om lag 110 000 innbyggere (juli 2914). Ser du på kommunene, er det langt flere. Men fordi befolkningsgrunnlaget er delt på flere kommuner får vårt område ikke den oppmerksomhet som størrelsen skulle tilsi. Drammen blir av statlige myndigheter oppfattet som en mellomstor norsk by med 66.000 innbyggere, det samme som kommunen. Som tettsted har drammensområdet en størrelse som gjør oss til den potensielt sterkeste byregionen på Østlandet utenfor Oslo. Vi er en del av Osloregionen, men samtidig et eget vekstområde.

Det er i dag konkurranse mellom ulike regioner på Østlandet, om innbyggere, om næringsetablering og om utdanningsmuligheter, en konkurranse som bare vil bli sterkere i fremtiden. Vi må drøfte hvordan vi kan bruke kommunereformen til å skape en geografisk enhet som har gode forutsetninger for å hevde seg i konkurranse med de andre nye store kommunene, som for eksempel Gardermoområdet og Mosseregionen. En slik geografisk enhet vil ha bedre evne til å legge til rette for vekst, til å takle veksten og til å styrke hele områdets attraktivitet og tyngde i nasjonal sammenheng.

Dagens 428 kommuner har ansvaret for nøyaktig de samme oppgavene, uavhengig av antall innbyggere. Alle kommuner er således ”generalistkommuner”, men det er høyst ulikt i hvilken grad kommunene har mulighet til å sikre likeverdige tjenester for befolkningen. Halvparten av kommunene har mindre enn 5 000 innbyggere. Det er et enormt spenn mellom Utsira som minste kommune med drøyt 200 innbyggere og Oslo med 640 000.

Kommunereformen dreier seg imidlertid ikke bare om at mindre kommuner skal slå seg sammen for å skape mer robuste enheter. Regjeringen har vært tydelig på at reformen berører alle kommuner, også de store – som Drammen. Når reformen er gjennomført, må det være samsvar mellom den nye kommunestrukturen og de oppgavene kommunene er tillagt. Det vil derfor være viktig å få avklart om større byregioner, som for eksempel drammensområdet, vil kunne overta oppgaver som i dag er statlige eller fylkeskommunale. Det vil kunne sikre et mer helhetlig lokalt grep om utviklingen i vår region, til beste for innbyggerne.

Ett av regjeringens mål med kommunereformen er å styrke lokal politisk styring. Mange mindre kommuner har inngått ulike samarbeid, for eksempel i form av interkommunale selskaper, for å kunne yte bedre tjenester enn det den enkelte kommune ville kunne levere alene. Disse selskapene er imidlertid ikke under direkte folkevalgt kontroll. Dette utfordrer lokaldemokratiet. Det samme gjør stadig sterkere statlige styringssignaler.

Vi må diskutere hvordan vi kan legge til rette for økt politisk styring og økt politisk ansvar. Velgerne skal kunne velge politikere som står til ansvar for dem. En større kommune vil både kunne tilbakeføre en rekke tjenester til egen organisasjon og overta statlige eller fylkeskommunale oppgaver, så som kollektivtrafikk, videregående skole og barnevern, for å nevne noe. Gjennom et sterkere lokalt selvstyre vil innbyggerne ha mer direkte innflytelse på tjenestene.

Denne kronikken belyser først og fremst bakteppet for kommunereformen og behovet for å tenke nytt for å møte utfordringene de neste 50 årene. Nå er det viktig å legge premissene for de prosesser vi skal gjennom på veien til en ny kommunestruktur. Vi skal ha en god debatt og være åpne for ulike løsninger.