8. mai er det mange å takke

Frigjøringsdagen 8.mai har vært en viktig dag å markere for oss nordmenn i mange år. Det er ekstra viktig i år. I dag flagger vi på bybrua.

Det er i år 75 år siden det tyske overfallet på Norge og det er 70 år siden Frigjøringen. Den innsatsen som ble gjort i krigsårene er det i dag vanskelig å fullt ut forstå rekkevidden av for de som ikke selv opplevde krigen.

Derfor er det så viktig at vi stadig minnes om hva norske kvinner og menn gjorde for å kjempe mot den tyske okkupasjonsmakten i de fem krigsårene.

Motstandskampen ble kjempet på mange fronter. Illegale trykksaker ble trykket og distribuert, radioer ble skjult, sabotasjeaksjoner og etterretningsarbeid ble utført. Militære operasjoner av ulik art ble gjennomført av Gutta på skauen, Milorg og andre grupperinger. Det var ingen militære krigshandlinger som fant sted i Drammen, men en rekke drammensere meldte seg til tjeneste da krigen brøt ut. De deltok i kamper og trefninger flere steder i landet.

Den militære innsatsen blant drammenserne innebar også en innsats på havet. Som en betydelig havn gjennom mange århundrer, var det naturlig at både skip og sjøfolk fra Drammen deltok i krigsinnsatsen på havet.

Sivil motstand og holdningskamp var en viktig del av grunnlaget for frigjøringen i 1945. Lottene, Norsk Folkehjelp og Røde kors var viktige medspillere og aktører i motstandskampen.

Også idretten, kirken og kommunalt ansatte i byen gjennomførte markeringer, boikotter og hadde en kritisk holdning til okkupasjonsmakten og NS-styret.

De som bidro på den sivile siden under krigen, har i ettertiden kanskje ikke fått like stor oppmerksomhet som de som gjorde en militær innsats. Det er derfor viktig å fremheve at den samlede fellesinnsatsen til det norske folk var viktig for at freden og frigjøringen endelig kom.

I anledning årets jubileumsmarkering, er det blitt bestemt at det skal deles ut minnemedaljer til dem som gjorde en innsats under andre verdenskrig.

Det er 9 personer fra Drammen som skal motta denne medaljen i dag. 7 av dem er i Drammen i dag, og vi er stolte og ydmyke over å ha dem her. De er noen av de siste tidsvitnene vi har igjen; mennesker som vet hva det vil si å leve i et okkupert Norge, med krig, utrygghet og en uviss framtid.

Verden rundt oss er i dag langt fra så fredelig og trygg som vår norske hverdag. Borgerkriger, religionskriger, konflikter og terror leder millioner av mennesker på flukt. Konfliktene forårsaker lidelse og tragedie, de leder til vold og død.

En gang var nordmenn også på flukt. Til England eller til Sverige. De visste ikke når, eller om, de ville se sine kjente og kjære igjen, hvordan de ville bli mottatt der de kom, eller om de noen gang skulle vende hjem igjen til Norge.

Det er viktig at vi alle har historien med oss når vi prøver å forstå verden rundt oss. Vi led for 70 år siden, i dag er det andre som lider.

I en verden hvor det stadig skjer grusomme krigshandlinger daglig, er det viktig å hedre og ære dem som gjør en innsats for å stoppe dem. Norske soldater deltar i fredsbevarende styrker og internasjonale operasjoner flere steder i verden. Når vi dag feirer 8.mai, ikke bare til minne om frigjøringen i -45 og de som gav sine liv den gang, men også for å hedre de tusener av norske kvinner og menn som stadig er i tjeneste i konfliktsoner rundt om i verden, styrker dette dagens betydning.

Hva frigjøringen fra den tyske okkupasjonsmakten etter fem lange, mørke og vanskelige krigsår hadde å si for dem som opplevde den, er det vanskelig for oss andre fullt ut å forstå. Ikke desto mindre er det viktig at vi minnes og prøver å sette oss inn i det de hadde ofret og gått gjennom for å få oppleve at landet igjen ble fritt.

Frihet er ikke noe man får, det en noe man må kjempe seg til og som man må kjempe for å beholde.

Den tyske invasjonen 9. april 1940 innledet en kritisk tid i Norges historie. Men med sitt enkle og korte budskap gjorde Nordahl Grieg det klart for alle hva det gjaldt og hvor mye det gjaldt. Dette diktet ble en sterk nasjonal samlende kraft. I de fem okkupasjonsårene som fulgte, fikk datidens kvinner og menn erfare hva frihet er: Man forstår det best når man har mistet den.

Vi fikk friheten tilbake, etter lidelser og savn for mange, takket være en utrolig offervilje fra allierte og norske frihetskjempere. Vår takknemlighet for det bør ikke kjenne noen grense, spesielt  ikke i dag.

Den 8. mai i 1945, ble Norge igjen et fritt land, etter fem års okkupasjon. Men fortsatt er det mange som har opplevd 2. verdenskrig, og som har sterke minner fra de begivenheter som fant sted under okkupasjonsårene. Noen av dem skal hedres i dag.

En av de sterke opplevelsene jeg har hatt som ordfører har vært da krigsveteraner fortalte hvordan de fant ut at de ville gi okupasjonsmakten motstand – med den risiko som fulgte – ja da fortalte de om verdier og holdninger som det står svært stor respekt av.

Det er viktig at vi ikke glemmer. Det er nettopp dette vi ikke skal glemme, at motstandsbevegelsen, da krigen kom i Norge, så hva som måtte gjøres for å gjenvinne friheten og freden, og at de gjorde det. At flere av dem betalte den ytterste pris i denne kampen: De betalte med sine liv. «De kjempet, de falt, de gav oss alt».

Mange ga alt. Vi skylder dem mye – langt mer enn bare å bekranse deres minnesteiner på høytidsdager, vi skylder dem å verne om det som var deres fortsettelse av Eidsvollsmennenes verk – å bevare vår fred og frihet.

Her i Drammen kom gutta tilbake fra skauen og ble hyllet for sin innsats. Det ble feiret med brosteinsball i gatene og danset med amerikanske soldater som oppholdt seg i byen.

Men mange fikk ikke den anerkjennelsen de fortjente for sin krigsinnsats før mange år senere. Krigsseilerne, sjømennene i den Norske handelsflåten var blant dem.

Det verdt å merke seg at kvinnenes innsats under krigen heller ikke har fått så stor oppmerksomhet som den fortjener. Ofte var kvinnene hjemme, med ansvar for hus og barn, i en vanskelig hverdag full av angst og redsel for han som var ute og sloss. Eller de jobbet som lotter, pleide sårede og var aktive innen etterretningen.

I dag finner vi kvinner innen alle forsvarsgrener og disipliner. De er også blant våre veteraner fra nyere tid, blant dem som har ofret sine liv i norsk tjeneste i utlandet.

Når vi dag feirer 8.mai, ikke bare til minne om frigjøringen i 45 og de som gav sine liv den gang, men også for å hedre de tusener av norske kvinner og menn som stadig er i tjeneste i konfliktsoner rundt om i verden, styrker dette dagens betydning. Vi har mange veteraner i dag – fra 20 til 100 år.

Også i vår tid er det avgjørende at noen gjør en innsats i internasjonale operasjoner for at vi her hjemme skal føle oss trygge. I dagens globale virkelighet er fredsbevaring et felles ansvar hvor Norge tar på seg sin del av oppgavene.

Siden annen verdenskrig har mer enn 100 000 nordmenn deltatt i ulike internasjonale operasjoner. Innsatsen startet i 1947 med Tysklandsbrigaden. I årene som fulgte og fram til i dag har norske soldater gjort verdifull innsats på de fleste av verdens kontinenter og i mange land.

I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen «Freedom is not free». Altså: Frihet er ikke gratis. De som vet det mer enn noen andre er de – som er hovedpersonene i dag. Veteranene – de som har vært med og gjort en innsats for oss.

Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle. «Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag».

Det var riktig og på høy tid at Frigjøringsdagen også ble veterandag. Tidens tann tærer på alt. Gjennom dubleringen av utøvd vilje til å kjempe for det sentrale blir også Frigjøringsdagen lettere holdt i hevd.

Veteranene har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi har her hjemme så alt for lett tar for gitt.

Samfunnet har gjennom årene dessverre ignorert sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran – knyttet utelukkende til de som var med å kjempet under annen verdenskrig. Veteranene derfra fikk noe plass og oppmerksomhet etter krigen – men dessverre på langt nær nok. Men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke det.

I dag kan – som nevnt – en veteran være i 20-års alder – eller nærmere 100.

Det er ikke Forsvaret som bestemmer deltakelse i utenlandsoperasjoner. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser. Noen ganger bestemmes at norske soldater skal delta. Det er altså vi politikere, på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender kvinner og menn ut for å tjene samfunnet.

Å være i et krigsområde er ikke helsebringende. Noen av dem kommer hjem med arr på kropp og sinn. Militæret har blitt bedre til å hjelpe og støtte ved hjemkomst i den senere tid, men vi må sørge for at alle får en hjelpende hand med senskader, som kan dukke opp flere år senere.

Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta og ofre av seg selv på vegne av sitt land, og som har vært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.

På en dag som i dag skal vi også sende en tanke til de som er hjemme – mens noen kjempet. Soldaten er alltid et familiemedlem, noen sitter igjen hjemme som får sitt å stri med, når en man er glad i reiser ut på oppdrag.

Takk derfor til alle veteraner for den jobben de har gjort og til de som er ute i operasjoner i dag. Dere står ikke alene, dere har oss alle i ryggen.

Og sist men ikke minst vil jeg på vegne av Drammen kommune også rette de varmeste takk til dem som aldri kom hjem, men som ga sine liv for en tryggere verden og for vårt eget lands sikkerhet og frihet. De skal ikke bli glemt.