17. mai Gratulerer med dagen!

Alle deltar i nasjonaldagsfeiringen. Vi gjør det med glede og stolthet over et demokratisk land med frihet og trygge rettigheter.

I mange land er det annerledes. Noen steder merkes nasjonaldagen knapt av innbyggerne, fordi den kun markeres i hovedstaden – med offisielle, høytidlige tilstelninger. Med utvalgte, innbutte gjester. Ofte med store show som beviser millitærmakt. Dagen som minnes forteller om et slag, et opprør, en revolusjon – en blodig dag.

Vår dag er fylt med bl.a. barnetog og russetog. Den feires i alle kommuner og vi bærer, flagg, sløyfer og bunader som ytre tegn på det indre fellesskap som gjør oss til en nasjon, ett folk, ett felleskap.

Vi deler dagen. Vi feirer den fordi vi for 200 år siden ble noe mer enn et geografisk avgrenset område – vi ble en nasjon ved å vedta for oss selv – felles spilleregler, felles grunnlag å bygge på – gjennom en grunnlov. Den ble ikke gitt oss av en hersker eller konge. Den ble skapt av 112 nordmenn og den gang var det bare menn – heldigvis har vi i dag kommet lenger. De kom sammen og bygget loven på idealer som frihet, likhet og brorskap. På kjærlighet til et land som de så som en selvstendig enhet med krav på uavhengighet som ligger i et eget styresett av lover og egen politisk styring. Selv om den måtte fungere under en annen makt – Den svenske – så gjorde den oss til en enhet og markerte det overfor omverdenen.

De 112 Eidsvollsmennene var i stand til å handle i rett tid da krigen i Europa tok slutt.

Så kan man spørre om vi ikke egentlig burde feire 1905 vel så mye som 1814. For i 1905 endte jo tross alt i unionen med Sverige under svensk konge. Men det var i 1814 grunnmuren ble reist. Norges reelle selvstendighet ble fullført gradvis gjennom de neste 90 årene, inntil unionen ble et stadig mindre viktig ytre skall.

Det var harde debatter utover våren 1814 om hva som var den riktige veien. Diskusjonene fortsatte da de 112 Eidsvollsmennene møttes. Men den siste dagen sto de samlet og sa «Enige og tro til Dovre faller». Norge hadde fått sin Grunnlov.

Vi glemmer ofte hvor unge de var. Prins Christian Fredrik var 28 år, Christie 35 år, Falsen 30 år og Wedel 35 år. Gjennomsnitsalderen på Eidsvoll var 43 år og yngstemann var 17 og ½ yngre enn dagens russ. Men alle var forent i et stort håp for sitt fedreland, selv om de hadde ulike meninger om hvordan man kunne gjøre det håpet til virkelighet.

Det denne dagen spesielt minner oss om er de fellesverdier som de aller fleste lett står sammen om – uansett hva som skiller oss i politisk oppfatning eller livssyn, Vi har også lov til å ha ulike oppfatninger, vi har lov til å tale myndighetene midt i mot. Vi har lov til å være forskjellige – og til å kreve respekt for hver enkelts rettigheter og menneskeverd. Men fremfor alt, som sagt, minner dagen oss om hvor mye vi har til felles og hvor lite forskjellene tross alt betyr mot dette. Vi har godt av å ha denne felles feiringen som en påminnelse om hvor heldige vi er som har de lover og rettigheter som vi har i dette landet.

De 112 på Eidsvoll hadde – ved å være fremsynte og handlekraftige – klart å utnytte den nye situasjonen som var skapt i Europa. Vi er stolte over det de gjorde, og vi er takknemlige for deres geniale valg av dato. Vår nasjonaldag hadde nok fått et annet preg dersom vi skulle feire den en mørk høstdag eller på kalde vinteren.

Nå forbinder vi alle 17. mai med nyutsprunget bjørkeløv og over hele landet ser vi de tre fargene i flagget vårt. Det som gjør denne dagen spesielt stor, er at dette er dagen da ingen nordmenn flagger ut. Alle flagger hjem – i sine hjerter, uansett hvor i verden de er. Det er nesten slik at der to eller flere nordmenn møtes – utenfor Norges grenser den 17. mai – blir det nasjonaldagsfeiring med tog. Enten det er London, byer i Spania eller byer i andre land.

Vi ønsket å være en fri nasjon, og vi er blitt det. Men friheten er ingen selvfølge. Den må voktes og vernes. For 60 år siden var krigen en kraftig understrekning av frihetens nødvendighet og fredens betydning. For mange ble nasjonalsangens ord ”også vi når det blir krevet” til et direkte krav til dem selv – et direkte ansvar for dem personlig – til å yte alt de maktet for at nye generasjoner fritt skulle heise flagget igjen.

En 17. mai med sol gjør dagen enda bedre. Men historisk sett har ikke 17. mai vært noen solskinnsdag. Tvert i mot har 17. mai-dagen fått sin største og kanskje sterkeste betydning i tider hvor det var mørke skyer som lå over landet, enten dette var i 1814 eller 1940.

Frihet er ikke noe man får, det en noe man må kjempe seg til og som man må kjempe for å beholde. 17. mai 1940 kunne man høre Nordahl Grieg lese i radio:

”I dag står flaggstangen naken,

blant Eidsvolls grønnende trær,

men nettopp i denne timen,

Vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet

Seirende i sitt språk,

Skjønt hvisket med lukkede leber

Under de fremmedes åk”

Den tyske invasjonen 9. april 1940 innledet en kritisk tid i Norges historie. Men med sitt enkle og korte budskap gjorde Nordahl Grieg det klart for alle hva det gjaldt og hvor mye det gjaldt. Dette diktet ble en sterk nasjonal samlende kraft. I de fem okkupasjonsårene som fulgte, fikk datidens kvinner og menn erfare hva frihet er: Man forstår det best når man har mistet den.

Vi fikk friheten tilbake, etter lidelser og savn for mange, takket være en utrolig offervilje fra allierte og norske frihetskjempere. Vår takknemlighet for det bør ikke kjenne noen grense, heller ikke i dag.

Den 8. mai i 1945, ble Norge igjen et fritt land, etter fem års okkupasjon. 59 år er lang tid. Men fortsatt er det mange som har opplevd 2. verdenskrig, og som har sterke minner fra de begivenheter som fant sted under okkupasjonsårene.

En av de sterke opplevelsene jeg har hatt som ordfører var da jeg var med på en markering ved Nykjua, hvor to menn, Kjell Pedersen og Bjarne Nilsen, falt i en trefning den 10. mars 1945, bare noen få måneder før krigens slutt.

Det som var ekstra spesielt denne dagen var at jeg fikk anledning til å snakke mye med Gunnar Mølsted, som også var på hytta på Nykjua, men han greide å unnslippe ved å gjemme seg i vannet mellom isflakene. Når Gunnar Mølsted fortalte hvordan han og flere med ham fant ut at de ville gi okupasjonsmakten motstand – med den risiko som fulgte – ja da fortalte han om verdier og holdninger vi i dag tar som en selvfølge.

Det er viktig at vi ikke glemmer. Det er nettopp dette vi ikke skal glemme, at motstandsbevegelsen, da krigen kom i Norge, så hva som måtte gjøres for å gjenvinne friheten og freden, og at de gjorde det. At flere av dem betalte den ytterste pris i denne kampen: De betalte med sine liv. «De kjempet, de falt, de gav oss alt».

Mange ga alt. Vi skylder dem mye – langt mer enn bare å bekranse deres minnesteiner på høytidsdager, vi skylder dem å verne om det som var deres fortsettelse av Eidsvollsmennenes verk – å bevare vår fred og frihet. Et viktig, men enkelt bidrag, fra hver enkelt – er å støtte opp om demokratiet ved å bruke stemmeretten ved valg.

Fridtjof Nansen holdt tale den 17. mai 1905. Da understreket også han det viktige med selvstendigheten og friheten da han sa: ”La oss tro, at vi er et folk av norske kvinner og menn som ikke vil ha noe givendes. Vi kan ikke motta vår selvstendighet som almisse, som noe vi tigger om. Vi vil holde på den vi har, og har vi den ikke, så må vi selv sørge for at vi har den.”

Nasjonens ytre frihet mot utenverdenen er verdiløs uten en indre frihet som sikrer hver enkelt innbygger selvstendighet og gjør oss til likeverdige medborgere.  Vi er forskjellige og vi yter ulikt og hver på vår måte, ut i fra evner og muligheter. Men vi har den samme rett og plikt til å delta i ansvaret for fellesskapet vårt. Til å stemme og uttrykke enighet og uenigheter i aviser og media eller i samtaler i trygg forvissning om menings- og ytringsfrihet. Beslutningen er flertallets og mindretallet må respektere det og følge de lover og regler de måtte være uenige i. Men flertallet må ikke innskrenke mindretallets rett til fortsatt å arbeide for sitt syn og sin sak.

La oss huske på dette de få gangene vi skal stille opp for landet vårt og sikre demokratiet.

Vi skal ta vare på den tradisjonen Norge er tuftet på. Vår kjærlighet til 17. mai viser at vi er stolte av landet vårt. Men vår største utfordring i det nye årtusen, er å stille oss åpne mot det nye, samtidig som vi tar vare på det gamle.

Fedrelandskjærlighet er ikke fordommer mot det som er fremmed og annerledes. Stolthet over det egne, må ikke bli forakt overfor andres tradisjoner og bakgrunn.

Det var enklere tidligere – i virkelig gamle dager. Lokalmiljøet var mer homogent og ensartet. Vi bodde hele livet på et sted og reiste sjelden bort. Vi møtte sambygdinger, som snakket og kledde seg som oss og hadde vår bakgrunn. For et kjedelig samfunn vil vi si i dag. Selv en innflyttet bergenser ville stukket seg ut i det samfunnet, men ville selvfølgelig også hatt mye tilfelles med de andre.

I dag er vi et åpnere samfunn. Vi flytter oftere og reiser mer. Vi får kontakt med mennesker fra andre land og kulturer og oppdager at det å være norsk er mer enn å ha et pass og et statsborgerskap.

Det kommer også nye nordmenn hit. Noen som flykter fra land som aldri har hatt sin 17. mai å feire, som ikke har opplevd 200 år med nasjonal enighet bak et sindig demokrati. De nye nordmenn er en utfordring til våre 17. mai idealer. Det krever toleranse av oss, krever at vi har tillit og trygghet i vår kultur. Har rot i den for at vi skal kunne akseptere andres røtter og andres skikker. Vår kultur og våre skikker vil berikes av møte med andres.

I 1821 ble det flagget vi bruker i dag, laget av Fredrik Meltzer. I 1844 kom en lov som sa at det norske flagget skulle ha unionsmerke i den øverste firkanten. Mange nordmenn likte ikke det. «Sildesalaten» ble merket kalt.  Først i 1898 ble det lov å bruke flagget slik vi kjenner det, og i 1905 ble dette det offisielle norske flagget. Av det rene offisielle flagget, slik vi har det den dag i dag.

Wergeland og Bjørnson har fremfor noen andre preget den norske 17. mai-feiringen – den nasjonale festdagen og barnetogene. Barna står i sentrum på vår grunnlovsdag. Barnetogene våre – slik som vi også har fått oppleve det i dag – har ikke motstykke i noe annet land.

Vi må sørge for å ta godt vare på de små. Dé er hovedpersonene. Det skylder vi Wergeland og Bjørnson.

Gratulere med dagen alle sammen!