I takknemlighet

I dag har jeg tatt farvel med en mann som har gjort et stort inntrykk på meg. Gunnar Mølsted betydde selvfølgelig mest for sin familie. Jeg kjente han heller ikke veldig godt, men var heldig og traff han flere ganger. Han en av de personer jeg har møtt, som har gjort sterkest inntrykk på meg. For meg var han liten og beskjeden mann å se på, men som bar på en storhet som overgår det meste. Gunnar Mølsted sto for edle verdier, som han under krigen operasjonaliserte.

Årsaken til at han har satt dype spor kan oppsummeres i siste vers av Alltid freidig, som ble sunget i bisettelsen i dag.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Den 17. mai i 2004 holdt jeg tale på torget i Drammen og trakk frem Gunnar Mølsted. Da sa jeg: En av de sterke opplevelsene jeg har hatt som ordfører var for noen måneder siden, da jeg var med på en markering ved Nykjua, hvor to menn, Kjell Pedersen og Bjarne Nilsen, falt i en trefning den 10. mars 1945, bare noen få måneder før krigens slutt.

Det som var ekstra spesielt denne dagen var at jeg fikk anledning til å snakke mye med Gunnar Mølsted. Når Gunnar Mølsted fortalte hvordan han og flere med ham fant ut at de ville gi okkupasjonsmakten motstand – med den risiko som fulgte – ja da fortalte han om verdier og holdninger vi i dag tar som en selvfølge eller at vi ikke anser de som så viktige fordi vi lever i fred og frihet.

Det er viktig at vi ikke glemmer. Det er nettopp dette vi ikke skal glemme, at motstandsbevegelsen, da krigen kom i Norge, så hva som måtte gjøres for å gjenvinne friheten og freden, og at de gjorde det. At flere av dem betalte den ytterste pris i denne kampen: De betalte med sine liv. «De kjempet, de falt, de gav oss alt».

Så på tross av at Gunnar Mølsted var liten av vekst, ruvet han for meg.

Da han fikk Regjeringens minnemedalje for sin krigsinnsats sies det i begrunnelsen:
Gunnar Mølsted, f. 5.4.1921, deltok i kampene i april 1940 og kom raskt inn i arbeidet med å danne en illegal, militær organisasjon i Drammen. Virksomheten i Milorg brakte ham til gruppa som i dagene før lørdag 10. mars 1945 lå i koia ved Lille Nykjua i Finnemarka for instruksjon og trening. Fire av disse var i gang med sine morgenoppgaver i halv ti-tiden da en gruppe fra SS-PolizeiSchijäger-Battaillon 506 på Vikersund kom på dem. En hund som var med Milorg-guttene, begynte å gjø da de fremmede kom. Gunnar Mølsted gikk til døra og så ut. Da en tysk soldat ropte til Mølsted at denne skulle få hunden vekk, sprang han i stedet ut gjennom et vindu på baksiden. Rudolf (Rudi) Christensen var også i hytta. Han fikk se at en tysker skjøt en tredjemann: Bjarne Wilhelm Nilsen. Christensen skjøt to tyskere og kom seg deretter ut samme vei som Mølsted. Nede i en sprekk i isen på vannet traff han Gunnar Mølsted som kom krypende i samme sprekk. Fra isen hadde han sett at fjerdemann, Kjell Pedersen, var kommet seg ut av hytta og ned i is-sprekken. Han ble imidlertid funnet der og skutt. Gunnar Mølsted klarte etter en stund å snike seg usett vekk fra is-sprekken. Flukten fra hytta gikk så fort at han ikke hadde fått på seg støvlene. I strømpelesten klarte han likevel å ta seg ned til Kanada i Lier i snøen. Mølsted pådro seg betydelige frostskader, begge fotblad hadde store frostsår. Like fullt var han med igjen ved Haglebu i Eggedal der Milorg hadde et befalskurs i april. Torsdag 26. april kom det til en større trefning mellom Milorg og en avdeling av Hirden og tyskere, det såkalte «Haglebuslaget», der det var flere falne på begge sider. Etter trefningen ble Mølsted værende i fjellet og utførte oppgaver for Milorg fram til fredsdagen 8. mai.

Gunnar Mølsted er borte, men minnet om han vil leve videre.

Kort intervju med Gunnar i DT
Les om da Gunnar Mølsted så filmen Max Manus