Kjære alle sammen!
17. mai, Norges nasjonaldag, feires til minne om Grunnloven, som ble undertegnet på Eidsvold for over 200 år siden – 17. mai 1814. Det er en fin tradisjon at vi bruker nettopp dagen i dag på å minnes de som ga alt. Vi skylder dem mye – langt mer enn bare å bekranse deres minnesteiner på høytidsdager, vi skylder dem å verne om det som var deres fortsettelse av Eidsvollsmennenes verk – å bevare vår fred og frihet. Et viktig, men enkelt bidrag, fra hver enkelt – er å støtte opp om demokratiet ved å bruke stemmeretten.
Så kan man spørre om vi ikke egentlig burde feire 1905 vel så mye som 1814. For i 1905 endte jo tross alt i unionen med Sverige under svensk konge. Men det var i 1814 grunnmuren ble reist. Norges reelle selvstendighet ble fullført gradvis gjennom de neste 90 årene, inntil unionen ble et stadig mindre viktig ytre skall.
Ingen ting av det vi feirer på 17. mai kan vi ta for gitt. Vi har et naboland som har gått til krig i Ukraina. Dessverre har krigen i Ukraina gitt oss en brutal påminnelse om at fred, frihet, demokrati og respekt for andre lands suverenitet ikke er en selvfølge. Heller ikke her i Europa.
I de fem okkupasjonsårene som fulgte i 2. verdenskrig, fikk datidens kvinner og menn erfare hva frihet er: Man forstår det best når man har mistet den.
Jeg har snakket med et tidsvitne. Det var sterkt. Jeg fikk anledning til å snakke med Gunnar Mølsted, som var på hytta på Nykjua, i en trefning den 10. mars 1945, bare noen få måneder før krigens slutt. Han greide å unnslippe ved å gjemme seg i vannet mellom isflakene.
Når Gunnar Mølsted fortalte hvordan han og flere med ham fant ut at de ville gi okkupasjonsmakten motstand – med den risiko som fulgte – ja da fortalte han om verdier og holdninger vi i dag tar som en selvfølge. Det var to som falt den dagen.
Det er viktig at vi ikke glemmer. Det er nettopp dette vi ikke skal glemme, at motstandsbevegelsen, da krigen kom i Norge, så hva som måtte gjøres for å gjenvinne friheten og freden, og at de gjorde det. At flere av dem betalte den ytterste pris i denne kampen: De betalte med sine liv. «De kjempet, de falt, de gav oss alt».
Over hele landet er det reist minneplater og bautaer slik at vi, og kommende generasjoner, skal huske de som gav livet sitt i kampen. Enten det var som krigsseilere eller i motstandsbevegelsen. I dag minnes vi dem som kom fra vårt nærmiljø. Dette var «vanlige» folk som i utgangspunktet hadde et langt liv foran seg. Slik ble det ikke.
På vegne av 17 mai komitéen legger jeg ned en krans for å minnes
- Kåre Berntsen
- Erik Halvorsen
- Halvor Halvorsen
- Kåre Ringstad
- Åge Tolpinrud
- Svein Aanonsen
Takk for alt.
Tore Opdal Hansen 