I dag har jeg vært på et sterkt og godt besøkt seminar i regi av Drammen kommune, med besøk fra representanter fra Dnipro i Ukraina. En av Ukrainas største byer. Det er én ting å høre nyhetsoppslag fra Ukraina. Det er noe helt annet å sitte i samme rom som mennesker som forteller om hverdagen i et land i krig. Øyenvitneskildringene gjorde sterkt inntrykk.
De fortalte om et hverdagsliv som på mange måter er helt annerledes etter Russlands fullskala invasjon. Om en by som fortsatt skal fungere. Om mennesker som fortsatt skal leve livene sine. Om barn som skal gå på skole, busser som skal gå, familier som skal tas vare på, og lokalsamfunn som skal holde sammen.
Det slo meg at det nesten er umulig å forklare hvordan det er å leve i en by i krig. Litt på samme måte som det er vanskelig å forklare hvordan det er å bli foreldre før man selv har opplevd det. Man kan høre ordene. Man kan forstå noe med hodet. Men det er først når man kommer nærmere menneskene, fortellingene og erfaringene, at alvoret virkelig treffer.
I dag fikk vi et slikt innblikk.
Tenk bare på dette:
Dnipro har tatt imot over 200 000 internflyktninger. Det er mennesker som har flyktet fra andre deler av Ukraina, og som trenger bolig, mat, trygghet, helsehjelp, skole, arbeid og fellesskap.
Tenk deg at Oslo skulle ta imot 200 000 mennesker på flukt internt i Norge. Det sier litt om hvilken enorm oppgave Dnipro står i hver eneste dag.
Vi hører ofte om bombene som faller. Vi hører om døde og hardt skadde. Det må vi aldri venne oss til. Men vi hører sjeldnere om de tusen vindusrutene som knuses. Om familiene som mister alt. Om barn som må sove i tilfluktsrom. Om eldre som mister tryggheten i hverdagen. Om de små, praktiske og menneskelige konsekvensene som til sammen blir nesten ubegripelige.
Vi hører også sjeldnere om sykehusene og blålysetatene som får en helt ny arbeidshverdag. Om kommunen og det offentlige som må stille opp, finne løsninger og løse oppgaver de aldri hadde sett for seg.
Et av de sterkeste budskapene i dag var betydningen av å ta vare på mennesker i krig.
Den betydningen kan ikke overdrives, sa ordføreren fra Dnipro. @Borys Filatov.
Representantene fra Ukraina fortalte også om en imponerende vilje til å hjelpe. Når noen trenger hjelp, stiller andre opp. Sivilsamfunn, kommune, frivillige, naboer og vanlige innbyggere gjør det de kan. Det er sterkt å høre.
Tenk på en situasjon der halvparten av bussene i en by blir ødelagt av bomber. Det skjedde i Dnipro. Likevel måtte kollektivsystemet opp og gå igjen så raskt som mulig. Folk skulle på jobb. Barn skulle på skole. Samfunnet måtte fungere.
Og de fikk det til.
De har lært å improvisere. De har lært å finne løsninger under et press vi knapt kan forestille oss. De har lært å håndtere hendelser ingen fullt ut kan planlegge for.
Samtidig var et annet viktig budskap nettopp dette: Selv om man aldri kan planlegge for alt, må man øve seg på å tenke det utenkelige.
Man må tørre å stille spørsmålene vi helst ikke vil stille.
Hva gjør vi hvis infrastrukturen rammes? Hva gjør vi hvis folk må flykte internt? Hva gjør vi hvis hverdagen brått blir snudd på hodet?
Det er krevende spørsmål. Men de er nødvendige.
Det er vanskelig å sette seg inn i belastningen det ukrainske folket lever med. Krigen har vart lenge. Den tærer på mennesker, familier og lokalsamfunn. Mange vil trenge hjelp i lang tid for å komme gjennom traumer, tap og sorg.
For krig handler ikke bare om frontlinjer, våpen og ødelagte bygninger.
Krig rammer hele samfunnet. Den rammer hverdagen. Den rammer tryggheten. Den rammer fremtiden.
I dag var virkelig en dag til ettertanke.
Og det viktigste jeg tar med meg, er dette:
Vi må ikke la avstanden gjøre oss likegyldige. Ukraina trenger fortsatt vår støtte, vår oppmerksomhet og vår solidaritet. Og vi har mye å lære av deres mot, deres handlekraft og deres evne til å holde samfunnet oppe når det utenkelige faktisk skjer.
Ukraina kjemper ikke bare sin egen krig. De kjemper også vår krig.
For det som står på spill i Ukraina, står også på spill for hele Europa: frihet, demokrati, suverenitet og retten enhver nasjon har til å velge sin egen fremtid.
Tore Opdal Hansen 