Hvordan blir de nye store bykommunene?

Stortinget har nå dratt i gang prosessene som skal lede frem til den nye kommunereformen. I media og i landets rådhus går diskusjonen høyt om hvilke kommuner man skal gå sammen med, om hvor stor en kommune bør være og om justering av kommunegrenser. I vårt område føler jeg at kommunene har en konstruktiv tilnærming og vi er opptatt av hvilke nye oppgaver vi kan få tilført. Det var på tide å ta debatten om hvordan vi skal møte fremtiden.

Jeg mener at den viktigste debatten ikke er om størrelse eller folketall, men om hva en ny kommune skal være.

Generalistkommuner

I dag har vi generalistkommuner. Alle kommuner, fra Utsira som den minste til Oslo som den største, har ansvaret for de samme oppgavene. Behøver det fortsatt være slik?

Hvis det er gitt at de nye kommunene skal beholde dagens oppgaveportefølje er det naturlig først og fremst å se kommunereformen som en mulighet til å etablere større og mer bærekraftige kommuner. I mange mellomstore kommuner vil man i så fall kunne mene at man er stor nok allerede.

På bakgrunn av sonderinger mellom kommuner lokalt erfarer jeg at ordførerne er opptatt av å få vite hva de skal samarbeide om. Interessen er langt større for å etablere en ny geografisk enhet dersom den nye kommunen får tilført nye oppgaver fra stat og fylkeskommune. Spørsmålet om de nye kommunenes ansvar blir derfor en svært viktig premiss for prosessene og for hvordan debatten løper.

Oslo er i dag både kommune og fylke og byrådet har ansvar for en hel del oppgaver som ellers i landet tas hånd om av fylkeskommunene. Videregående skole er ett eksempel. Kollektivtrafikk ett annet.

Når er man stor nok?

Hvor stor må en kommune være for å ha ansvaret for videregående skole? Finnmark fylke har omlag 75 000 innbyggere. En håndfull kommuner utenfor Oslo har allerede flere innbyggere enn dette. Gjennom kommunereformen vil mange nye kommuner i byområder bli større enn Finnmark. Dette synliggjør at diskusjonen om kommunestørrelse også må bli en diskusjon om oppgaver. Med tilførsel av nye oppgaver vil det være naturlig å se kommunereformen som en mulighet til å skape en ny type kommune, i hvert fall i de større byregionene. Større kommuner vil kunne gi et bedre og mer helhetlig tilbud til befolkningen om de får et større ansvar enn i dag.

Hvilke nye oppgaver?

Staten og fylkeskommunene har i dag hånd om offentlige tjenester på en rekke samfunnsområder. I tillegg til videregående skole vil større kommuner med fordel kunne ta ansvar for mange av disse oppgavene, så som:

• transport
• kollektivtilbud
• helhetlig arealplanlegging
• kultur
• det statlige barnevernet
• folkehelse
• NAV, herunder arbeidsmarkedstiltak.

Spørsmålet blir det samme: hvor stort må et område være for at disse oppgavene skal kunne håndteres på en god måte lokalt? Regjeringen understreker at kommunereformen også er en demokratireform, hvor ett av målene er å styrke det lokale selvstyret. Da er det naturlig å tenke at kommunens folkevalgte skal få et større ansvar for lokal samfunnsutvikling. Det tilsier at kommunene tilføres flere oppgaver, for å kunne ha en mer helhetlig politisk styring av tjenestetilbudet. Kommune-Norge er i dag svært variert, fra grisgrendte utkantområder til pressområdene rundt byene. Det er ikke gitt at alle kommuner skal tilpasse seg en felles, nasjonal mal. Kan vi tenke at den nye kommunestrukturen skal ha flere ulike kommunetyper, og at oppgaveporteføljen kan variere alt etter størrelse og andre forutsetninger?

Små kommuner

Kanskje enkelte kommuner bør kunne forbli små, for eksempel på grunn av lange avstander mellom ulike tettsteder i kommunen. Det kan være forhold i enkeltkommuner som vil gjøre det vanskelig å hente ut stordriftsfordeler av en eventuell sammenslåing med andre. Men kanskje ikke generalistkommuner?

Nye større kommuner

For de fleste av dagens 428 kommuner, hvorav halvparten har mindre enn 5000 innbyggere, ligger det utvilsomt godt til rette for å gå sammen med én eller flere nabokommuner. I mange av disse er man allerede godt i gang med konkrete drøftinger, og det kan tenkes ulike løsninger. Vi vet at det nye kommunekartet vil se helt annerledes ut enn i dag, med større og mer robuste enheter. For en del av de nye kommunene vil dette kunne gi både stordriftsfordeler, økt effektivitet og bedre styring over de oppgavene kommunene har i dag.

Regionkommuner

I de store byregionene har man derimot andre utfordringer og andre muligheter enn i mer tynt befolkede områder. Her spiller kommunegrenser mindre rolle, og arbeidslivet er preget av mobilitet – med ut- og innpendling i alle retninger. Hver av disse regionene utgjør et felles bolig- og arbeidsmarked. Målet må være å gjøre dette bolig- og arbeidsmarkedet så funksjonelt som mulig.

Det forutsetter at de folkevalgte blir gitt et helhetlig ansvar for lokal samfunnsutvikling. Da må de samme folkevalgte også ha hånd om virkemidlene og ha styring med de tjenestene som er nærmest innbyggerne.

Det viktigste først

Spørsmålet om hva de nye kommunene skal være og hvilke oppgaver de skal ha er en grunnleggende forutsetning for de andre diskusjonene vi skal ha. Vi trenger en slik avklaring for å kunne ha reelle diskusjoner, og vi bør ta den viktigste debatten først. Derfor imøtesees avklaringen på dette spørsmålet.

Store kommuner bygget rundt byregioner kan ha mange ulike kvaliteter, med urbant byliv og et mer landlig liv. I en slik kommune vil det, i tillegg til selve bysenteret, være flere andre tettsteder. Folk har ikke tilhørighet til en kommune men til stedet der de bor. En hovedoppgave for de folkevalgte vil blant annet være å bevare og utvikle de ulike lokalsamfunnene i den nye kommunen.

Det er de større byregionene som opplever størst vekst. Vekst er positivt, men innebærer også mye krevende planarbeid. Vi må sikre at veksten skjer med kvalitet, og da vil vi måtte løfte blikket for å kunne bygge en region og en kommune for fremtiden.

Samarbeid

Kommunereform betyr at vi skal samarbeide om noe nytt. En ny kommune med nye grenser. I Drammen er vi samarbeidsorienterte i forhold til det.