Bybrannen – fra tragedie til moderne byutvikling i 1866

For nøyaktig 150 år siden, den 12. juli 1866, opplevde drammenserne en virkelig katastrofe. Dagen før hadde byen fått en liten forsmak på det som skulle komme, da 12 bygninger mellom Losjeplassen og St. Hallvards gate ble lagt i aske. Flammenes rov 12. juli hadde imidlertid helt andre dimensjoner.

Den nye brannen startet ved dagens lekepark i parken, i Waagaards eiendom i Øvre Storgate. Den gangen var Bragernes preget av tett bebyggelse langs elven, med en vei bak husrekken og nye hus bak denne. På en varm sommerdag med sterk vind tok det ikke lang tid før flammene fikk fullstendig overtak.

Enorme ødeleggelser

Ved folketellingen i 1866 hadde Drammen 13 032 innbyggere. 5 000 av disse ble husløse denne julidagen, hele 38 prosent av byens innbyggere. Ilden fortærte alt på sin vei helt ned til Bragerhagen på Brakerøya. I alt mistet byen 388 bygninger. Når 5000 mennesker ble husløse gir det en indikasjon på hvordan de bodde. Det meste av den offentlige infrastrukturen gikk også tapt: Bragernes kirke, prestegården, apoteket, fengselsbygningen, rådhuset, telegrafkontoret, sparebanken, Drammens Kredittkasse, teatret, børsen og posthuset. I tillegg forsvant tre hoteller, tre dampsager og byens to aviser med trykkeri.

Et livskraftig bysamfunn
Jeg har ofte filosofert over kjempeløftet som ble tatt etter brannen. Det er imponerende den dag i dag. Flere av byens praktbygninger ble til i årene etter brannen. Befolkningen hadde nettopp gjennomlevd en tragedie, og nettopp i en slik stund demonstrerte drammenserne livskraften i dette bysamfunnet.

Allerede dagen etter brannen opprettet amtmand Breder sammen med byens styre en komité som skulle bistå fattigkommisjonen. En annen komité foresto fordelingen av pengehjelp som strømmet inn. Det var mange trengende i Drammen i disse dagene for 150 år siden.

Norges Brannkasse og private forsikringsselskaper utbetalte (omregnet til kroner) til sammen cirka 6,2 millioner kroner i erstatninger, et voldsomt beløp for 150 år siden. Til sammenligning kan nevnes at bykassens årlige utgiftsbudsjett den gangen var på om lag 205 000 kroner.

Krafttak for gjenreising

Umiddelbart etter brannen startet arbeidet med å gjenreise byen, og Drammens reguleringskommisjon ledet planleggingen. Den gangen var det ikke så mye å ta hensyn til, for alt var tatt av brannen. Bybrannen ble gjort til en mulighet, man kunne starte med blanke ark og med moderne byplanlegging. Allerede 1. november 1866 kunne reguleringskommisjonen avslutte sitt arbeid og det nye kartet over Bragernes var tegnet, mer eller mindre slik vi kjenner bydelen i dag. De som laget den nye masterplanen for Bragernes var dyktige.

En by med kvartalsstruktur
Det nedbrente området utgjorde i alt cirka 541 mål. Av dette hadde om lag 60 mål vært gateareal. En ny bystruktur trengte flere byrom og bredere gater og i den nye planen var hele 209 mål avsatt til gateareal. De fleste grunneiere fikk utbetalt erstatning uten byggeplikt og mange valgte å avstå sin grunn til kommunen uten vederlag.

Jeg er imponert over at man med de ressurser man hadde i løpet av få år klarte å reise de som i dag anses som byens praktbygg. Drammens Teater ble åpnet i 1870, mens rådhuset, Drammens Børs og Bragernes kirke alle ble innviet i 1871. Tenk på det.

Skadene etter brannen var en voldsom utgift for kommunen. Og som om ikke det var nok, brant det på Tangen 21. mai 1870 og på Strømsø fire dager senere. Henholdsvis 92 og 148 gårder ble totalskadd i løpet av disse maidagene.

Drammens Teater ble finansiert ved blant annet aksjetegning, men ellers var det handelsstanden og skipsfarten som sørget for skatteinntektene som holdt hjulene i gang til den nye bydelen Bragernes sto ferdig i 1872.

Byutvikling setter varige spor
Reguleringen av Bragernes torg i 1866 var et dristig og moderne byplangrep.
Denne planen har vist seg å være robust og fremtidsrettet og torget har vært levedyktig helt fram til i dag, selvfølgelig med nødvendige oppgraderinger underveis. Torget var tenkt å fungere som branngate ved senere branner.

Et langsiktig perspektiv
Drammen er i dag inne i et hamskifte, og har vel egentlig vært det i et par tiår. Byen vokser og vi skal kontinuerlig planlegge for en ny tid. Våre etterkommere skal ha en enda bedre by å bo og leve i. Det arbeidet byplanleggerne gjorde etter bybrannen i 1866 har stått seg i 150 år. De hadde et langsiktig perspektiv og bygget byen for fremtiden. Selv de hadde nok vært overrasket, om de hadde sett resultatet i dag. Vi skal la oss inspirere av deres pågangsmot og kreativitet, og vi skal også tenke langt fremover. De byutviklingsgrep vi tar i dag skal stå seg også når våre tippoldebarn ser seg tilbake og bedømmer de beslutningene vi tok rett etter årtusenskiftet.

Drammen fikk den europeiske byutviklingsprisen i 2008. Det tyder på at det har vært gjort mye riktig underveis. Det er ikke alle byer som har lyktes like godt med å tilpasse seg det postindustrielle samfunn.

Spesielt viktig har det vært å løfte byen fra å være et industrisamfunn, med forurensing i luft og vann og tungtrafikk i bykjernen, til en moderne, åpen by med attraktive parkområder langs elva og sydende liv i sentrum. Folk flytter tilbake til sentrumsnære områder, det bygges boliger der, det fortettes og det skapes stadig nye byrom.

Vil alltid være i støpeskjeen
En by blir aldri ferdig tegnet og vi vil aldri kunne slutte å planlegge. Byen står foran en sterk vekst. Det blir flere drammensere, og disse skal bo, arbeide, gå på skole, bruke kultur- og fritidstilbud eller motta helsehjelp. Det vil utvikles ny teknologi, nye næringer vil vokse frem og gamle arbeidsplasser vil forsvinne. Bybrannen i 1866 førte til store endringer for Drammen. Datidens drammensere grep muligheten, selv om de ikke kunne være sikre på hvordan fremtiden ville bli. Vi skal gripe mulighetene vi også og sørge for at vi har evne til å bruke de endringene som kommer til å utvikle byen videre. Og det skal vi klare uten å trenge noe så radikalt som en bybrann. For vi har transformasjonsarealer.