Sommeren 2010 var jeg i Gambia for å levere skolemateriell fra Strømsø skole. Det var pulter, stoler og mye, mye mer, som vi ikke hadde behov for, da elevene flyttet over til Marienlyst. Det var veldig spesielt. Jeg har hentet frem de to «reisebrevene» jeg sendte noen kjente den gang. Turen sett med skråblikk. Reisebrevene er skrevet med et glimt i øyet. Det var imidlertid mye jeg opplevde som er til ettertanke og som jeg tenker på den dag i dag. Jeg tror du forstår hva jeg mener om du leser og ser på bildene. Jeg pleier ikke å ha med ordførerkjede utenfor Drammen. Men jeg ble innstendig oppfordret til å ta det med, for som de sa: Du er den første ordføreren fra Europa som har vært på besøk. Jeg tok bilder og det ble tatt bilder på turen. Jeg legger dem helt til slutt med link til to album på Face og forklarende bildetekst.
Reisebrev 1
Var visst på Gambisk TV her om dagen. Så det ikke selv, men ble ringt opp av noen som hadde sett det. De fikk sikkert med seg de mange trommene jeg ble møtt med hos ordføreren og de 50 damene på markedet som kastet det de hadde å selge for å danse for ordføreren og meg.
Ordføreren er tidligere statsråd, noe som også en av de tre driftige kvinnene i arrangementskomiteen også har vært. Hun var første kvinnelige parlamentsmedlem. De har sørget for godt program så langt. Jeg har ingen ting å klage på. Jeg har hektiske arbeidsdager.
Ellers forflytter jeg meg på en grei måte. Utenriksdepartementet har stilt en sort limo til disposisjon for meg. Sjåfør er det selvfølgelig slik at jeg kan følge godt med på de mange som lurer på hva i all verden som nå kommer kjørende. Med politi med sirener foran som jager alle biler og hindringer bort fra veien kommer jeg raskt frem – noe som hadde vært kjekt om jeg hadde hatt dårlig tid, men det har jeg jo egentlig ikke. Her har de også politi i de fleste kryss som er veldig behjelpelig med å få meg fort frem – noe jeg egentlig ikke trenger.
Her er jo folk fredelige, men skulle jeg føle at det er noe skummelt – noe jeg ikke har følt til nå, er det godt å vite at jeg har egen vakt som passer på meg. Nåde den som kommer i min vei.
Ellers inspiserte jeg ordførerens politistyrke i forbindelse med besøket hos han. Den ene spilte trompet og tok en fanfare før jeg tok inspeksjonen og når jeg var ferdig var det ny fanfare. Tror de var minst like stramme som garden, for jeg forsøkte å få øyekontakt med to av representantene i politikorpset til ordføreren – uten å lykkes.
Jeg skal besøke to statsråder minst – kanskje også presidenten. Det i tillegg til mye annet – blant annet at jeg skal være med på den store overrekkelsen av skolepulter fra Strømsø.
Jeg bor på ett av Gambias aller flotteste steder. Det presidenten bruker til sine gjester.
Det står skilt her i parken på hotellet rett ved stranden, at man ikke skal mate apekattene. Det har jeg heller ikke gjort, men jeg så fire små i dag på et tak.
🙂
ærbødigst
Tore Opdal Hansen
æresborger i Banjul
Reisebrev 2
Og her i Gambia går nå dagan
Dette er andre og det siste reisebrevet for søndag reiser jeg hjem. Hvis det ikke skjer noe helt spesielt. Spesielle ting skjer hele tiden
I går var jeg på hospitalet. Gambias største og beste. De som lager reklamefilm for Europeiske reiseforsikring skulle vært her. Da hadde alle blitt kunder. Jeg forstår svært godt at ingen bør legge seg inn på sykehus her, men få transport ut herfra så fort som mulig om noe skjer. En norsk fiskefilefabrikk fremstår som et romfartssenter i forhold. Jeg vet ikke hvorfor jeg brukte den sammenligningen. Det ble bare slik. Du skal for øvrig se hvordan de behandler fisk her uten is og kjøling i over 30 grader…
Jeg kan ikke si at jeg ser frem til å gjøre opp reisekassa. Dette er Afrika. Når damen i kassa på supern skriver opp totalbeløpet i en bok og ellers bruker kalkulator, da kan du prøve å spørre etter kvittering. Men containeren med skoleting fra Drammen skal frem og så langt har det kostet litt. Jeg er lovet kvitteringer, så jeg får se. Nå har jeg ikke en eneste en. Har bare sett noen papirer med beløp på som jeg har betalt til noen som skal betale. Så langt har det vel bare dukket opp 25 – 30 hindringer for å få containeren på plass. Det dukker sikkert opp noen til. Det som er litt fascinerende er at vi får statsråder til å hjelpe oss, men selv da lugger det litt, selv om de trykker på knapper. Her er det helt tydelig mange knapper som må trykkes på. Man må bruke mange knapper, når jeg ikke vil bruke penger til å smøre «systemet».
Vi har vært innom det nasjonale plankontoret og etterpå reguleringskontoret. Det var et syn begge steder. Her var det håndarbeid og lite data for å si det slik. De ønsker seg IBM med kulehode, men det hadde jeg for 30 år siden og det er vel grenser for hva som finnes. Direktøren på plankontoret hadde heller ikke vinduer. Godt det er lite kriminalitet her og klima for det. Etter han fortalte meg om sine rammebetingelser, sa jeg til ham at han nok trengte mer hjelp enn fra julenissen alene. Det var han enig i. Dessuten er de muslimer og har et avslappet forhold til julenissen. Men alle hadde sans for mitt innspill med julenissen for de lo godt.
Ellers var vi på besøk hos undervisningsministeren. Landbruksministerens statssekretær fortalte at landbruksministeren var så alvorlig syk, så det var snakk om å transportere han til Senegal. Mennesker som gjør inntrykk. Utenriksministeren var vi også på besøk hos. Det er for øvrig han som stiller med bilen og sjåføren jeg bruker. Han var veldig opptatt av at vi skulle oppgraderes med en bedre bil. Om jeg gjorde inntrykk på han vet jeg ikke, men i så fall var det positivt. Vi reiste derfra i en oppgradert bil.
Det er jo dette med kjøring som setter nye standarder. Hvis vi skal til venstre i en rundkjøring. Da skal man jo ¾ rundt. Det har jo ikke vi tid til så vi kjører mot kjøreretningen for da slipper vi med ¼ av rundkjøringen. Det er jo kjempepraktisk. Ellers er det ett lyskryss i her i landet (ja kun ett). Hva det lyser spiller ingen rolle for vi kjører uansett. Politieskorte som stopper og jager alle andre gjør susen i lyskryss og rundkjøringer. Jeg tenker noen ganger på de stakkars fullastede lastebilene som slenges i grøfta, for veiskulder er det jo så som så med. Fjærer og akslinger får prøvd seg da. For vi må jo frem, som nå i går, til krokodillefarmen. Jeg klappet en.
Det som er litt dumt er at sirenene bråker. Nå vet jeg hvordan dyrene i dyreparken har det. Alle lurer jo på hvem i all verden det er som kommer her. Gjennom fiskelandsbyer osv. osv. De vet jo ikke at det er Opdal Hansen fra Drammen som kommer. Så selv om flere av dem vi har besøkt i det siste kjenner meg igjen fra Gambisk TV – er det ikke alle som har TV her – for å si det slik. Alle stiller seg langs veien og ser. Damene på rismarkene får en pause i sitt arbeid og ser på følget som haster forbi. Slik sett er jeg et kjærkomment pauseinnslag for noen.
Så langt har jeg kun hatt tre timer som turist og det var på slutten av dagen i går med krokodillene og marked. Badebuksen er urørt. Satser på lørdag der, men er slettes ikke sikker. Egentlig ganske usikker. Tre timer som turist på hele turen – selvfølgelig med full pakke for når jeg forflytter meg er det ikke bare meg, men mange personer – er jo litt spesielt. Men på den måten får jo også de oppleve litt. Jeg vet ikke om de som er med meg har vært på krokodillefarmen før, men de fikk lov til å klappe flere de også. Det var 100 krokodiller der som du gikk inn til. Litt uoversiktlig der inne så du måtte se hvor du satte foten. Det var også såpass dårlig gjerde at i Norge hadde naboen mer enn bare klaget. Hadde kanskje blitt spist opp før han fikk mulighet til å klage.
Politimannen som følger meg i bilen tjener om lag tre hundre kroner pr. måned. Det er sikkert noe av det samme som politieskorten som rydder veien og sjåføren tjener. Jeg har bestemt meg for at mitt private bistandsprosjekt nå blir å gi dem minst en gambisk månedslønn hver før jeg reiser. Jeg fikk lønn nå og tar meg råd til det for de fortjener det jommen slik de står på.
Bildører og andre dører går opp selv om de ikke er automatiske. Veldig praktisk om du bærer på noe, men det gjør jeg jo ikke – det er det noen av de andre som gjør.
Ellers er regntiden overvurdert.
Direkte fra Gambia
Tore Opdal Hansen
Æresborger i Banjul
Ellers er det undervurdert å kunne fraktes i limo fra/til flytrappen. Det er sikkert også skikkelig praktisk når jeg skal hjem med de flotte trearbeidene og gitaren min.
Denne linken er til albumet: Strømsø skoles innhold kom omsider frem
Denne linken er til: Sterke inntrykk og kontraster fra Gambia, sykehus, krokodiller og hverdagsliv
Tore Opdal Hansen 