Et idrettstalent av stort format kunne fortelle: «Jeg sluttet å tro på meg selv, sluttet å tro på at jeg var verdt noe, og jeg begynte å tro at jeg fortjente det jeg fikk og at alle mennesker er ute etter å ta meg og finne feil ved meg. Det gikk så langt at jeg rett og slett mistet meningen med livet.»
Dette sa ei ung jente i sin tale nylig. Ei jente som i dag fremstår som et forbilde for mange barn. Ei jente som var på nivå med ungdommene på bilde over – Norgesmestere. Det var en tale som traff meg som en knyttet neve. Hvordan kan slikt skje? Godt det fikk en lykkelig utgang – denne gang. Jeg har fått lov til å fortelle den sterke historien og fikk manusarkene hennes. Jeg har skrevet om noen få ord slik at hun og idretten hennes er anonymisert, men historien fortjener virkelig å komme frem. For den er sterk og virkelig til ettertanke.
Før jeg siterer talen hennes vil jeg si noe til deg. Når jeg sier noe i arrangementer med idretten pleier jeg ofte å trekke frem at idretten og det miljøet de representerer betyr mye for mange. Det gjorde jeg også tidlig denne kvelden. Det uten å vite om den sterke historien jeg skulle få høre senere. Kanskje betydde idretten mer enn vi kan forestille oss for denne jenta. Frivilligheten generelt betyr mye for de som er med og for det de gjør for andre.
Du og jeg har godt av å høre denne ærlige og såre fortellingen. Kanskje du også utgjør en forskjell for noen allerede eller kanskje du vil utgjøre en forskjell i morgen. En ting er helt sikkert og det er at ledere i idrett og ulike lag og foreninger for mange utgjør en forskjell. Takk for den jobben dere gjør som betyr så mye. Kanskje denne talen kunne vært til deg?
Talen fra et idrettstalent av stort format:
Jeg lyst til å benytte anledningen til å fortelle litt om hva klubben har betydd for meg.
For 8 år siden befant jeg meg i den tyngste perioden jeg har hatt. På den tiden følte jeg meg mutters alene. Hadde ingen venner jeg kunne snakke med, som brydde seg noe om meg. På skolen ble jeg spent bein på i gangene, ble led av, fikk stygge kallenavn og ord slengt etter meg. For 8 år siden hadde dette pågått i 5 år før jeg traff bunnen. I løpet av disse 5 årene gravde jeg meg dypere og dypere ned i de negative kommentarene. Når man sier nok ganger til en person at personen er et null, kommer personen til slutt ta det innover seg. Og det skjedde med meg. Jeg sluttet å tro på meg selv, sluttet å tro på at jeg var verdt noe, og jeg begynte å tro at jeg fortjente det jeg fikk og at alle mennesker er ute etter å ta meg og finne feil ved meg. Det gikk så langt at jeg rett og slett mistet meningen med livet. Ting så med andre ord veldig grått ut. Jeg gråt på vei hjem fra skolen omtrent hver eneste dag, men tørket tårene innen jeg var hjemme. For mamma og pappa skulle ikke få vite at jeg ikke hadde det så bra. Hva hvis de trodde det var deres feil, at de var dårlige foreldre? Jeg fant ut at det var best å holde det for meg selv, noe jeg ikke kunne tatt mer feil over.
Men så en mandags morgen i 6. klasse kom læreren inn med en bunke brosjyrer. Hun begynte å snakke om hva slags idrett det var snakk om, og når hun var ferdig sa hun at vi kunne rekke opp hånda hvis vi ønsket en brosjyre. Jeg ventet å se om noen andre rakk opp hånda, men når jeg så at ingen andre gjorde det, gikk jeg bort og tok en og la den i sekken. Jeg tenkte at dette var min mulighet til å starte på nytt. Ingen der som kjente meg eller visste hvem jeg var. Når jeg kom hjem den dagen sa jeg til mamma at denne idretten ville jeg prøve ut. Jeg hadde hørt om noen kjente navn innen denne idretten, men hadde aldri hørt om den lokale klubben. Dagen etter, tirsdag kveld, kledde jeg på meg ulltøy og det hele og dro på min første trening. Til tross for at idretten er en vinteridrett, så utstrålte dere en varme jeg aldri hadde følt tidligere. Dere, helt fremmede mennesker smilte til meg, sa hei på vei inn i garderoben og snakket med meg. Jeg ble tatt imot med åpne armer fra første minutt, og etter 1 time og tre gnagsår senere var jeg helt hekta. Torsdagen samme uke fikk jeg helt nytt utstyr som dere hadde bestilt og som var rene komforten i forhold til det jeg hadde. Tirsdagene og torsdagene var høydepunktene i uka. De ble mine fridager fra den ensomme virkeligheten, der jeg fikk lov til å være meg selv og ha det gøy uten å tenke på at jeg måtte si de rette tingene eller oppføre meg på en bestemt måte for å bli akseptert.
Uten klubben hadde veien mot å få troen på meg selv, troen på at jeg også var verdt noe, vært mye tyngre. For de som har fulgt meg på konkurranser vet hvor nervøs jeg har vært, hvor lite tro jeg har hatt på meg selv ved start. Men det å se så mange fra klubben stå å heie på meg og gratulere når det har gått bra, og muntre meg opp når det ikke har gått fullt så bra. Det har vært til enorm hjelp for meg og jeg er utrolig takknemlig for at dere tok meg så godt imot som dere gjorde. Fortsett å si hei til alle dere møter på! Det kan tenkes at det er flere som ellers har en tung hverdag, dårlig selvtillit og som ikke har det noe bra, som trenger å se smilet og høre det heiet. De heiene hjalp i hvert fall meg utrolig mye. Dere har vært min familie nr. 2 helt siden den gang. Jeg hadde omtrent ikke hatt noen av de gode minnene og de store opplevelsene jeg sitter igjen med i dag hadde det ikke vært for at dere er akkurat de dere er. Smilene deres betyr utrolig mye og det er de som gjør at denne klubben er en så fantastisk klubb å være en del av. Dere kommer alltid til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt og jeg er utrolig stolt over å være en del av denne herlige klubben.
Jeg skal synge en sang som handler om nettopp dette. Kunne dra til et sted der man føler tilhørighet. Et sted man kan dra til når ting er tungt, og som man kan kalle hjem. Det er «har du fyr».
Tore Opdal Hansen 
Jeg var også til stede og hørte den fine talen. Dette viser hvor mye frivilligheten kan gi til et menneske som har utfordringer av ulik karakter. Støtt alle våre frivillige organisasjoner!!
Ei sterk historie fra en sterk og modig historieforteller. At noen tør å stå frem med sin historie på denne måten kan bety mye for andre i lignende situasjon og være med på å bety endring til noe bedre!