Velgerne stemte for regjeringsskifte og Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har fått flertall sammen. Så langt så greit. SV uttalte at de om halvannen uke skal nedsette en forhandlingsdelegasjon. Er det egentlig nødvendig slik de har stelt seg?
Første utfordring er at Arbeiderpartiet danner gjerne en flertallsregjering med de tre partiene. Senterpartiet ønsker ikke å ha Sosialistisk Venstreparti med i den kommende Regjeringen. Senterpartiet ser at det ikke kan bli flertallsregjering uten SV. Hvor hardt vil AP stå på for å få en flertallsregjering? Det spørsmålet mener jeg er løsbart og de tre finner svaret sammen – valgresultatet tatt i betraktning.
Det som er mer utfordrende er at SV har et landsmøtevedtak på at forhandlingsresultatet skal ut til uravstemning. Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at tre parter setter seg ned for å forhandle, når det er usikkert om den ene parten får forhandlingsresultatet godkjent? Hva skulle de to andre gjøre om det ble Nei? Starte egne forhandlinger og begynne på nytt?
Jeg har sittet i Høyres Sentralstyre, da regjeringsplattformer har vært til behandling. Det har vært et strengt regime rundt det, hvor mobiltelefoner ble inndratt og det var forbud mot å forlate lokalet. Her tenker SV at resultatet av forhandlingene, utkast til regjeringsplattform, skal sendes ut til alle SVs medlemmer. Hvor realistisk er det?
Forhandlingene om en regjeringsplattform blir krevende nok. De blir umulige om ikke SV på en eller annen måte får endret slitt landsmøtevedtak. Men også det er håndterbart.
SV har jo litt erfaring å bygge på. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i regjering ledet av Jens Stoltenberg. Vi husker finansminister Kristin Halvorsen og statsrådene Tora Aasland, Helen Bjørnøy, Øystein Djupedal, Heiki Holmås, Audun Lysbakken, Heidi Grande Røys, Erik Solheim, Bård Vegar Solhjell og Inga Marthe Thorkildsen. Vi husker også at Senterpartiet var med i regjering og at Trygve Slagsvold Vedum var landbruks- og matminister. SV er klar over at de kan drukne i et regjeringssamarbeid. Derfor er kanskje ikke interessen for å være en del av en ny regjering så stor?