Samarbeidet som får hverdagen til å fungere bedre

Bypakker er krevende. De handler om penger, prioriteringer, arealbruk, kollektivtransport, vei, sykkel, gange og ikke minst om samarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner og staten.

Men kanskje gjør vi dem mer kompliserte enn nødvendig.

For til syvende og sist handler dette om hvordan vi får hverdagen til å fungere bedre for folk, hvordan vi utvikler attraktive bo- og arbeidsmarkeder og hvordan vi får større gjennomslag for viktige investeringer.

I dag var bypakkesekretariatene fra flere steder i landet samlet i Drammen. Jeg fikk innlede om erfaringene mine, og om hvorfor jeg mener slike samarbeid må forstås som langt mer enn samferdsel.

Bypakkene handler om samfunnsutvikling. Og om evnen til å stå sammen når løsningene krever både langsiktighet, kompromisser og politisk lederskap. Her er det jeg sa:

Tale til bypakkesekretariatene

Tore Opdal Hansen heter jeg. Jeg er fylkesordfører i Buskerud. I perioden 2003 til 2020 var jeg ordfører i Drammen.

Buskerudbyen handler om noe veldig konkret.

Det handler om hvordan folk skal få hverdagen til å fungere.

Hvordan vi skal komme oss til jobb, skole og studier. Hvordan næringslivet skal få varer og tjenester fram. Hvordan vi skal unngå at stadig mer tid går bort i kø. Hvordan kollektivtransporten skal fungere. Og hvordan vi skal utvikle kommuner og lokalsamfunn som mennesker ønsker å bo i.

Men jeg mener samtidig at vi gjør Buskerudbyen for liten dersom vi bare omtaler den som et samferdselsprosjekt.

For dette handler om mye mer.

Det handler om hvordan vi utvikler en sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregion.

Folk lever allerede livene sine på tvers av kommunegrensene.

De kan bo i Øvre Eiker, arbeide på Kongsberg, handle i Lier og bruke kultur og fritidstilbud i Drammen.

• Bedriftene rekrutterer arbeidskraft fra hele regionen.
• Ungdom velger skole på tvers av kommunegrensene.
• Familier vurderer bolig, jobb, skole, fritidstilbud og reisevei i sammenheng.

Derfor henger også kommunenes attraktivitet sammen.

En kommune blir ikke attraktiv bare gjennom det som skjer innenfor egen kommunegrense.

Den blir attraktiv fordi innbyggerne har tilgang til arbeidsplasser, utdanning, kultur, handel, gode tjenester og et transportsystem som faktisk binder regionen sammen.

Det er derfor jeg mener Buskerudbyen først og fremst må forstås som et samfunnsutviklingsprosjekt.

Samferdsel er en helt avgjørende del av det.

Men samferdsel er et virkemiddel for noe større.

Det handler om hvordan vi gjør regionen attraktiv for mennesker som skal bo her.

• For unge som skal velge utdanning.
• For familier som skal velge bosted.
• For bedrifter som skal investere.
• Og for arbeidslivet som skal få tak i kompetansen det trenger.

Det handler om arealbruk og boligbygging.

• Om næringsutvikling og arbeidsplasser.
• Om utdanning og kompetanse.
• Om knutepunkter og stedsutvikling.
• Og om hvordan vei, jernbane, buss, sykkel og gange binder alt dette sammen.

Vi sier ofte at Buskerud har en strategisk beliggenhet.

Det er riktig.

Vi ligger sentralt til, med sjø, bane og vei, og vi er et viktig bindeledd mellom Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og resten av landet.

Men en strategisk beliggenhet er ikke nok i seg selv.

Hvis transportsystemet tetter seg til, kan fortrinnet bli en ulempe.

Da kan det som skulle være en styrke, i stedet bli en propp preget av kø, kork og dårlig framkommelighet.

Og da taper vi ikke bare på samferdsel.

• Da taper vi på attraktivitet.
• På næringsutvikling.
• På arbeidskraft.
• På investeringer.

Det er egentlig dette som var utgangspunktet da Buskerudbyen vokste fram.

Erkjennelsen av at vi ikke kan bygge veier alene for å løse fremtidens trafikkutfordringer.

Erkjennelsen av at trafikken ikke stopper ved kommunegrensene.

Og at samfunnsutviklingen heller ikke gjør det.

Erkjennelsen av at vi må se det store bildet.

Allerede i 2007 tok Statens vegvesen initiativ til et arbeid som så flere sammenhengende byregioner i Sør Norge under ett.

Bakgrunnen var at kommunene i stadig større grad fungerte som felles bo- og arbeidsmarkeder, samtidig som arealpolitikk, transportløsninger og investeringer ofte ble planlagt hver for seg.

Buskerudbysamarbeidet ble formelt etablert i 2010.

I dag samarbeider Lier, Drammen, Øvre Eiker og Kongsberg med Buskerud fylkeskommune og staten.

Kjernen i samarbeidet er ganske enkel.

• Staten kan ikke løse alt alene.
• Kommunene kan ikke løse alt alene.
• Fylkeskommunen kan ikke løse alt alene.

Men sammen kan vi få til langt mer enn hver for oss.

Det høres kanskje selvfølgelig ut.

Men i praksis er det krevende.

For samarbeid betyr også at vi noen ganger må se lenger enn vår egen kommune.

Lenger enn vårt eget budsjett.

Lenger enn vår egen valgperiode.

Og noen ganger også lenger enn den enkeltsaken som akkurat nå skaper mest oppmerksomhet.

Det er nettopp her jeg mener dagens politiske virkelighet har blitt mer krevende.

Politikken blir stadig mer preget av enkeltsaker.

Det er enkelt å være for noe.

Det er enkelt å være mot noe.

Langt vanskeligere er det å ta ansvar for at summen av alle standpunktene faktisk går opp.

Vi kan ønske oss et bedre kollektivtilbud, men samtidig si nei til alle virkemidlene som skal finansiere eller prioritere det.

Vi kan ønske mindre kø, men samtidig legge til rette for utvikling som skaper stadig mer trafikk.

Vi kan ønske flere boliger og arbeidsplasser, men samtidig si nei til infrastrukturen som veksten krever.

Vi kan ønske sterkere næringsutvikling, men samtidig gjøre det vanskeligere for arbeidstakerne å komme seg til og fra arbeidsplassene.

Hver enkelt beslutning kan isolert sett være forståelig.

Men samfunnsutvikling handler nettopp om å se sammenhengene.

Det handler om å forstå hva summen blir.

Og kanskje er dette en av de viktigste oppgavene vi har som folkevalgte.

Ikke bare å svare på saken som ligger på bordet akkurat i dag.

Men å spørre:

Hvor skal samfunnet vårt være om ti år?

Om tjue år?

Hva må vi gjøre nå for at kommunene våre fortsatt skal være attraktive da?

Det krever langsiktighet.

Og det krever politisk lederskap.

Samtidig har rammene rundt politikken endret seg.

Sosiale medier gjør at reaksjonene kommer umiddelbart.

Det som er komplisert, blir ofte redusert til et enkelt spørsmål om ja eller nei.

Tradisjonelle medier konkurrerer om oppmerksomhet og klikk.

Konflikt er ofte lettere å formidle enn samarbeid.

Uenighet er ofte lettere å lage overskrift på enn det langsomme arbeidet med å bygge enighet.

Det gjør ikke nødvendigvis jobben enklere for de folkevalgte.

For samfunnsutvikling passer dårlig inn i et kommentarfelt.

En region bygges ikke gjennom én overskrift.

Den bygges gjennom hundrevis av beslutninger som virker sammen over mange år.

Derfor trenger vi arenaer som tvinger oss til å løfte blikket.

Buskerudbyen er en slik arena.

Her må kommuner, fylkeskommune og stat sitte rundt samme bord.

Vi må se på sammenhengene mellom arealbruk, transport, næringsutvikling og lokalsamfunn.

Vi må diskutere hva som er riktig for regionen samlet.

Og vi må noen ganger inngå kompromisser.

Kompromiss har fått et litt dårlig rykte i politikken.

Det blir noen ganger fremstilt som at man ikke står for noe.

Jeg mener ofte det motsatte.

I store samfunnsutviklingsprosjekter er evnen til å finne løsninger på tvers av interesser en forutsetning for å få noe gjort.

Buskerudbyen har nå eksistert i mange år.

Kommuner har blitt slått sammen.

Fylker har blitt slått sammen og oppløst.

Regjeringer har kommet og gått.

Ordførere og fylkesordførere har blitt skiftet ut.

Likevel har samarbeidet bestått.

Det forteller oss noe viktig.

Noen utfordringer er større enn den enkelte valgperiode.

Og noen løsninger krever at vi klarer å holde fast ved retningen også når enkeltsakene blåser.

Nå har vi fått en ny belønningsavtale for perioden 2026 til 2029.

Den har en samlet verdi på nær en halv milliard kroner.

Det betyr 124,9 millioner kroner årlig.

Det er betydelige midler.

De gjør det blant annet mulig å opprettholde et busstilbud vi ellers ikke ville hatt økonomi til å opprettholde.

Men staten stiller også krav.

Et av de viktigste er nullvekstmålet.

Nullvekstmålet betyr ikke at bilen skal bort.

Det betyr at veksten i persontransporten skal tas med kollektivtransport, sykling og gange.

Og det er viktig å understreke at dette ikke er en kamp mot bilen.

Tvert imot.

Når flere av dem som faktisk har et alternativ velger kollektivtransport, sykkel eller gange, blir det bedre plass på veiene for dem som er avhengige av bilen.

• For næringstransporten.
• For håndverkeren.
• For beredskapen.

Og for alle dem som bor eller arbeider steder der bilen fortsatt er det eneste realistiske alternativet.

• Målet er ikke å gjøre hverdagen vanskeligere for bilistene.
• Målet er å få transportsystemet til å fungere bedre for alle.
• Nullvekstmålet er et ambisiøst mål.

Men skal vi være en troverdig samarbeidspartner for staten, må vi også være villige til å arbeide for å oppfylle de målene vi har sluttet oss til.

Vi kan ikke både ønske statens penger, statens investeringer og statens oppmerksomhet, og samtidig si at alle forpliktelsene bare gjelder de andre.

Et samarbeid må gå begge veier.

Det betyr også at vi må være realistiske om alternativene.

Selvfølgelig kunne vi ønsket oss at staten tok hele regningen.

Men alternativet til samarbeid er ikke nødvendigvis at staten betaler alt.

Alternativet kan like gjerne være at tiltak blir utsatt.

At prosjekter blir svekket.

At investeringer kommer senere.

Eller at de ikke kommer i det hele tatt.

Det er et viktig poeng.

For noen ganger kan det være dyrere å la være enn å handle i tide.

• Regningen kan komme som mer kø etter denne valgperioden.
• Mer tidstap.
• Svakere kollektivtilbud.
• Dårligere konkurransekraft for næringslivet.
• Og større press på kommunale og fylkeskommunale budsjetter senere.

Derfor må vi også være ærlige om oppsiden og nedsiden ved et forpliktende samarbeid.

Oppsiden er betydelig.

• Vi får statlige midler.
• Vi får bedre mulighet til å utvikle kollektivtilbudet.
• Vi får bedre framkommelighet.
• Vi får større gjennomslag for regionale behov.
• Og vi får en sterkere posisjon overfor staten.

Men nedsiden er at det også stilles krav til oss.

• Vi må prioritere.
• Vi må samordne oss.
• Vi må være villige til å bruke virkemidler som faktisk virker.

Og noen av dem kan være politisk krevende.

Det betyr ikke at belastningen skal legges ukritisk på innbyggerne.

Men det betyr at vi må være ærlige om at innflytelse og penger også krever ansvar.

Og her mener jeg det er en annen side av dette som vi må ta inn over oss.

Jeg registrerer at vi noen ganger blir oversett fordi vi ikke er med i de mest forpliktende samarbeidsformene.

For meg er det egentlig forståelig.

Når staten skal prioritere tid, oppmerksomhet og investeringer, vil den naturlig nok søke mot områder som har organisert seg, som har felles prioriteringer, og som er villige til å arbeide for å oppfylle de nasjonale målene.

Det merker vi når de store transportspørsmålene diskuteres.

Vi blir ikke nødvendigvis invitert inn i den samme dialogen.

Vi sitter ikke alltid rundt bordet når gjennomføringen av Nasjonal transportplan skal konkretiseres.

Og da får vi heller ikke den samme muligheten til å påvirke rekkefølgen, tempoet og innretningen på tiltakene.

Det tror jeg vi må ta inn over oss.

Jeg er ikke sikker på at alle mine ordførerkolleger ser hvor viktig dette er.

For det er lett å tenke at vi beholder full handlefrihet ved å stå litt på utsiden.

Men handlefrihet kan også ha en pris.

Hvis vi ikke er med når prioriteringene formes, kan vi ende med å bruke mye krefter på å reagere på beslutninger som i realiteten allerede er tatt.

Da blir vi mer høringspart enn medspiller.

Og det er en svakere posisjon.

Dette gjelder heller ikke bare pengene gjennom Buskerudbyen.

Det gjelder de store statlige investeringene.

• Jernbane.
• Riksvei.
• Gjennomføringen av Nasjonal transportplan.

Skal vi forvente at staten prioriterer vår region, må staten også møte en region som vet hva den vil, som står sammen om prioriteringene og som er villig til å ta sin del av ansvaret.

For meg handler dette derfor ikke om å være med for enhver pris.

Det handler om å forstå at innflytelse krever tilstedeværelse.

• Skal vi bli lyttet til, må vi være relevante.
• Skal vi være relevante, må vi være organiserte.

Og skal vi få gjennomslag for regionens behov, må vi møte staten med både en tydelig retning og en troverdig vilje til å følge opp det vi har forpliktet oss til.

Dette handler heller ikke bare om samferdselspolitikk.

Det handler om regionens posisjon.

Hvis vi ønsker at staten skal se på Buskerud som et viktig bo- og arbeidsmarked, må vi også opptre som et bo- og arbeidsmarked.

Hvis hver kommune møter staten med sin egen liste, sin egen prioritering og sin egen argumentasjon, blir det vanskeligere å bygge en sterk regional posisjon.

Staten skal forholde seg til hele landet.

Det er mange regioner som kjemper om oppmerksomhet, penger og investeringer.

Da betyr det noe om vi kommer med én tydelig stemme eller mange ulike stemmer.

Det betyr noe om vi klarer å prioritere.

Og det betyr noe om vi kan vise at vi selv er villige til å ta ansvar.

Det er slik tillit bygges.

• Tillit mellom kommunene.
• Tillit mellom kommunene og fylkeskommunen.
• Og tillit mellom regionen og staten.

Staten må kunne stole på at vi følger opp det vi har forpliktet oss til.

Kommunene må kunne stole på at fylkeskommunen tar sin del av ansvaret.

Og vi må kunne stole på at staten står ved sine forpliktelser.

Hvis én part trekker seg hver gang en beslutning blir vanskelig, forsvinner tilliten raskt.

Derfor handler langsiktig samfunnsutvikling også om forutsigbarhet.

Og derfor må vi også se transportsystemet som en helhet.

Toget er hovedpulsåren i kollektivsystemet.

Bussen binder regionen sammen og mater til viktige knutepunkter.

Gange og sykkel gjør reisene hele.

Og veisystemet må fungere for dem som faktisk må bruke bil.

Ikke minst for næringstransport, beredskap, håndverkere og andre som er helt avhengige av veien.

Skal vi lykkes, må alle delene henge sammen.

Det betyr også at staten må følge opp sitt ansvar for jernbane og riksvei.

Lokale og regionale tiltak kan gjøre mye.

Men de kan ikke erstatte statens ansvar for de store transportårene.

Buskerudbyen står også foran nye veivalg.

Det kommer til å bli diskusjoner om hvor forpliktende samarbeidet skal være.

• Hvilke virkemidler vi skal bruke.
• Hvor mye vi lokalt skal bidra.
• Og hva vi forventer av staten.

Det er krevende diskusjoner.

Men de er nødvendige.

For alternativet til å ta diskusjonen er ikke at problemene forsvinner.

De blir bare skjøvet framover.

Derfor mener jeg vi bør diskutere Buskerudbyen bredere fremover.

Ikke bare som et samarbeid om samferdsel.

Men som et samarbeid om hvordan vi utvikler et sterkere og mer attraktivt bo- og arbeidsmarked.

• Hvordan skal vi sikre at folk kan bo ett sted og arbeide et annet?
• Hvordan skal vi gjøre det lettere for næringslivet å rekruttere?
• Hvordan skal vi utvikle gode steder å bo?
• Hvordan skal vi koble boligbygging, arbeidsplasser, utdanning og transport bedre sammen?
• Hvordan skal vi sørge for at kommunene utfyller hverandre i stedet for å konkurrere om alt?
• Og hvordan skal vi bruke regionens samlede kraft til å få større gjennomslag overfor staten?

Dette er spørsmål som er større enn samferdsel.

Det er samfunnsutvikling.

Og det er kanskje også noe av det viktigste regionalt samarbeid egentlig handler om.

Buskerudbyen er derfor også mer enn summen av tiltakene vi gjennomfører.

Det er et politisk signal.

Et signal til staten om at denne regionen klarer å stå sammen om viktige prioriteringer.

Et signal til næringslivet om at vi ønsker å utvikle en region der det er attraktivt å investere og skape arbeidsplasser.

Og et signal til mennesker som vurderer å bo her om at kommunene våre ikke bare konkurrerer med hverandre, men også klarer å samarbeide om en bedre hverdag.

Det har en verdi i seg selv.

Fra byutviklingsarbeidet i Drammen lærte jeg tidlig at skal vi løfte tungt, må vi stå sammen.

I idretten sier vi at de som spiller med samme drakt, må spille mot samme mål.

Arbeiderbevegelsen har sagt det på en annen måte:

Samhold gir styrke.

Og Jan P. Syse sa det slik:

Hvis vi ikke henger sammen, blir vi hengt hver for oss.

Det ligger mye klokskap i det.

For fremtidens utfordringer løses ikke kommune for kommune.

Ikke etat for etat.

Og heller ikke enkeltsak for enkeltsak.

• De løses gjennom samarbeid.
• Gjennom helhet.
• Gjennom langsiktighet.

Og gjennom folkevalgte som er villige til å ta ansvar for mer enn den neste overskriften.

For til syvende og sist handler dette om noe ganske enkelt:

• At hverdagen skal fungere bedre for folk.
• At kommunene våre skal være attraktive.
• At næringslivet skal kunne utvikle seg.
• At vi skal bli hørt når staten prioriterer.
• Og at vi sammen bygger en region som står sterkere i morgen enn den gjør i dag.

Det er det Buskerudbyen handler om.

Takk for oppmerksomheten.