I dag deltok jeg på konferansen «Ungdom og kvalifisering» på Union Scene i Drammen, der arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng presenterte Ungdomsløftet.
I mitt innlegg var jeg opptatt av at vi må snakke mindre om utenforskap og mer om innenforskap. Vi må få flere til å fullføre utdanningen, flere ut i lære og arbeid, og vi må bli enda bedre til å samarbeide på tvers av kommuner, fylkeskommune, NAV og arbeidsliv.
Statsråd, kjære alle sammen,
Statsråden har i dag presentert Ungdomsløftet. Det er en satsing som treffer en utfordring vi står midt oppe i også i Buskerud.
Allerede da Buskerud var få dager gammel bestemte de 18 kommunene og vi i fylket oss for at arbeidet for innenforskap er den viktigste oppgaven. Få flere generelt, men spesielt unge, inn i arbeid eller utdanning. Det skjedde på Buskerudjonferansen på Geilo i januar 24.
Bak ordene ungdomsløft, kvalifisering og utenforskap finnes det mennesker.
- Det finnes en ungdom som gradvis slutter å møte på skolen.
- En som ikke finner sin plass i klassen.
- En som ønsker læreplass, men ikke får det.
- En som har lyst til å jobbe, men aldri får den første muligheten til å vise hva han eller hun kan.
- Og noen ganger en ungdom som egentlig bare trengte at én voksen så ham eller henne litt tidligere.
Det er derfor jeg er blitt stadig mer opptatt av at vi kanskje snakker for mye om utenforskap. Jeg ønsker heller å snakke om innenforskap.
For målet vårt kan ikke være å administrere utenforskapet bedre. Målet må være at flere får oppleve mestring, tilhørighet og muligheten til å bidra.
Det er nettopp derfor Ungdomsløftet er viktig. Det utfordrer offentlig sektor, partene i arbeidslivet og arbeidsgiverne til å trekke i samme retning, slik at flere unge kommer i arbeid, utdanning eller får den oppfølgingen de trenger.
Vår oppgave i Buskerud er å bidra til at denne ambisjonen blir til konkret handling.
For meg handler det om to ting samtidig: Ungdomsløftet skal hjelpe flere inn. Buskerud fylkeskommune skal samtidig sørge for at færre faller ut. Og hele veien må vi samarbeide.
Vi har rundt 5 200 unge under 30 år som står utenfor arbeid og utdanning, og rundt 2 000 av dem har ikke inntektssikring. Buskerud ligger over landsgjennomsnittet. Halvparten grovt sett har ikke fullført videregående skole.
For de alle begynner utfordringene lenge før de møter NAV.
Derfor må vi klare begge deler samtidig. Vi må åpne døren for dem som allerede står utenfor, og vi må bli enda bedre til å hindre at unge havner der.
Oppgaven er ikke å få alle gjennom den samme døren, men å sørge for at flere kommer fram. Da må vi samarbeide tettere med kommunene.
Buskerud står foran et paradoks som vi må ta på største alvor. Vi får færre unge, samtidig som vi kommer til å trenge flere mennesker i arbeid.
Frem mot 2040 ligger det an til at vi får rundt 1 400 færre elever i videregående opplæring i Buskerud. Samtidig viser analysene fra Menon at Buskerud kan mangle rundt 14 000 mennesker i arbeidslivet i 2040.
Den mangelen oppstår selvfølgelig ikke plutselig 1. januar 2040. Den bygges opp nå, år for år.
Store årskull går ut av arbeidslivet. Mindre ungdomskull skal inn og erstatte dem. Vi kommer til å trenge helsefagarbeidere, elektrikere, industriarbeidere, sjåfører, teknologer og mange andre fagarbeidere.
Når ungdomskullene blir mindre, blir hver eneste ungdom om mulig enda viktigere.
Først og fremst fordi hvert menneske skal få mulighet til å mestre sitt eget liv, stå på egne bein og oppleve at det er bruk for dem. Men også fordi Buskerud trenger dem.
Hvem skal arbeide i bedriftene våre? Hvem skal levere tjenestene i kommunene? Hvem skal ta vare på oss når vi blir eldre? Og hvem skal skape verdiene som velferdssamfunnet vårt er avhengig av?
Derfor er innenforskap ikke bare sosialpolitikk. Det er utdanningspolitikk, kompetansepolitikk, næringspolitikk og samfunnsøkonomi.
For kommunene kan konsekvensene være store. En ungdom som fullfører utdanning og kommer i arbeid, kan bli en skattebetaler og bidra inn i fellesskapet i mange tiår kontra en ungdom som blir stående varig utenfor og kan bli avhengig av offentlige ytelser og omfattende oppfølging.
Tidlig innsats er derfor både god skolepolitikk, godt for den enkelte og god kommuneøkonomi. Siden jeg har vært mangeårig ordfører i Drammen og har den erfaringen forsøker jeg å understreke det overfor kommuneordførerne.
I dag er det for mange elever som går ut av 10. klasse og starter i videregående opplæring med et for svakt kunnskapsgrunnlag.
Det får konsekvenser. Når grunnlaget er for svakt, blir veien gjennom videregående vanskeligere. Risikoen for manglende mestring, fravær og frafall blir større. Når 65 prosent som søker yrkesfag har risiko for ikke å fullføre og bestå, mens hele 85 prosent gjør det, så sier det mye om hvor innsatsen må settes på.
Jeg er stolt av hvordan våre ansatte ved 12 videregående skoler hver eneste dag arbeider for å løfte elevene videre. De møter ungdom med svært ulike forutsetninger, og de gjør en imponerende jobb med å gi dem kunnskap, mestring og muligheten til å gjennomføre og bestå.
Men skal vi løfte resultatene ytterligere, og få flere enn ni av ti til å fullføre og bestå, kan ikke fylkeskommunen løse oppgaven alene. Vi må samarbeide tettere med kommunene. Og det ønsker de.
Dette handler ikke om å peke på hverandre. Det handler om å ta et felles ansvar for hele utdanningsløpet.
Kommunene har ansvaret gjennom grunnskolen. Fylkeskommunen overtar ansvaret i videregående. Men ungdommen opplever ikke denne administrative grensen.
En elev begynner ikke på videregående med et blankt ark. Kunnskaper, fravær, motivasjon og erfaringer gjennom ti år i grunnskolen følger med.
Systemet er delt. Ungdommens liv er ikke delt. Derfor kan vi heller ikke organisere oss som om grunnskolen og videregående er to forskjellige verdener. Vi må bli bedre i overgangene, oppdage risiko tidligere, reagere tidligere på fravær og manglende mestring og samarbeide før problemene har vokst seg store.
Her ligger også vårt viktigste ansvar som fylkeskommune. Vi skal gi ungdom kunnskap, kompetanse og kvalifikasjoner som gjør dem i stand til å mestre eget liv og delta i arbeidslivet.
Flere må fullføre og bestå. Flere må få læreplass. Flere må oppleve at videregående opplæring faktisk blir broen videre til arbeid eller høyere utdanning.
Samtidig må vi erkjenne at ikke alle ungdommer trenger den samme veien. Noen går gjennom videregående uten store problemer. Andre trenger mer tid. Noen trenger mer praktisk opplæring. Noen trenger sterkere kontakt med arbeidslivet. Noen trenger tilbud som UngInvest.
Ulike ungdommer kan trenge ulike veier, men ambisjonen skal være den samme: At flest mulig skal kvalifisere seg til videre utdanning, arbeid og et selvstendig liv.
Det betyr heller ikke at vi skal stille lavere krav. Tvert imot. Å ha høye forventninger til barn og unge er også å ta dem på alvor. Vi skal forvente at de lærer, møter opp, gjør en innsats og utvikler talentene sine. Men vi skal samtidig stille opp når de trenger hjelp.
Det er ingen motsetning mellom høye forventninger og god støtte.
Fylkeskommunen kan ikke løse dette alene. Før eller siden må noen åpne døren til en arbeidsplass.
For mange unge kan arbeidsplassen være stedet hvor noe snur. Der de oppdager at de faktisk får til noe. At noen trenger dem. At de har en oppgave. At de hører til.
Arbeid handler om langt mer enn lønn. Det handler om identitet, fellesskap og ansvar. Og om å bli forventet på jobb mandag morgen.
Derfor vil jeg utfordre arbeidsgiverne i Buskerud, både private og offentlige, til å være en aktiv del av Ungdomsløftet. Ta inn lærlinger. Gi ungdom den første muligheten. Gi også en sjanse til dem som ikke har den perfekte CV-en. Det er også investering i fremtiden.
For noen ganger er potensialet større enn papirene viser.
Men dette handler ikke bare om samfunnsansvar. Det handler også om å investere i virksomhetens egen fremtid.
Når store årskull forlater arbeidslivet og mindre ungdomskull skal erstatte dem, blir kampen om arbeidskraften hardere. Hvis Buskerud kan mangle rundt 14 000 mennesker i arbeidslivet i 2040, må rekrutteringen starte lenge før 2040.
Fremtiden bygges ikke i 2040. Den bygges nå.
Den bygges i klasserommene, i verkstedene, i laboratoriene, i prosjektgruppene og ute på arbeidsplassene. Den bygges hver gang en ungdom lærer noe nytt, opplever mestring og får muligheten til å ta et steg videre.
Den starter med lærlingen som får sin første læreplass. Med ungdommen som får sommerjobben. Med hun som får sin første sjanse selv om CV-en ikke er perfekt. Med han som kanskje trenger litt mer oppfølging i starten.
Dagens ungdom er morgendagens fagarbeidere, helsepersonell, håndverkere, teknologer og ledere.
Vi kommer rett og slett til å trenge dem.
Vi må få enda mer til sammen
En styrke ved Ungdomsløftet er nettopp at det bygger på at flere aktører må bidra.
For arbeidsgiverne må det være enkelt å åpne døren. De må oppleve at NAV, fylkeskommunen, kommunene og opplæringsaktørene samarbeider godt rundt dem, og at de får hjelp når det oppstår utfordringer.
Det er her Ungdomsløftet kan gjøre en forskjell. Ikke ved at én aktør skal løse alt, men ved at vi blir bedre til å se hele ungdommen og hele løpet.
Det er også derfor vi har etablert Regionalt kompetanseforum i Buskerud. Kommunene, NAV, arbeidslivet, utdanningsinstitusjonene, partene i arbeidslivet og fylkeskommunen må sitte rundt det samme bordet.
Vi må vite hvilken kompetanse Buskerud trenger og tilpasse utdanningstilbudene våre bedre til arbeidslivets behov. Flere må fullføre og bestå, flere må få læreplass, og flere av dem som står utenfor må få en vei inn.
For når Buskerud kan mangle rundt 14 000 mennesker i arbeidslivet, samtidig som tusenvis av mennesker som både kan og ønsker å bidra står utenfor, går ikke regnestykket opp.
Derfor mener jeg at innenforskap og kompetanse er to sider av samme sak.
Da vi vedtok Buskerudplanen, var det ikke tilfeldig at innenforskap fikk en sentral plass. Vi ønsker at flere skal fullføre utdanning, flere skal delta i arbeidslivet og flere skal oppleve trygge og inkluderende lokalsamfunn.
Men planer får først verdi når de merkes i hverdagen.
Den skal merkes av ungdommen som får hjelp tidligere. Av eleven som finner en vei gjennom videregående som passer bedre. Av lærlingen som får sin første læreplass. Og av arbeidsgiveren som opplever at det offentlige faktisk samarbeider når døren åpnes.
Når statsråden i dag presenterer Ungdomsløftet, mener jeg derfor at vi skal møte det med støtte og ambisjoner.
For dette handler om noe vi alle kan stille oss bak: At flere unge skal få muligheten til å lære, mestre, fullføre og finne sin plass i arbeidslivet og samfunnet. Det støtter kommunene. Det er også de som merker konsekvensene av om arbeidet lykkes.
I Buskerud skal vi gjøre vår del.
Vi skal samarbeide tettere med kommunene. Vi skal løfte flere gjennom videregående. Vi skal få flere ut i lære og arbeid. Og vi skal samarbeide enda bedre med NAV og arbeidslivet. Jeg håper NAV får arbeide enda mer systemorientert og ikke bare individorientert. Fremtidens skole i Vikersund er et skritt i riktig retning
Vi starter ikke på bar bakke. Men Ungdomsløftet kan hjelpe oss til å komme raskere og lenger.
For hvis vi lykkes, skjer det noe viktig. En ungdom går fra å være et tall i en statistikk til å bli elev, lærling, kollega, fagarbeider og kanskje senere arbeidsgiver.
Men viktigst av alt:
Buskerud trenger ungdommen. Arbeidslivet trenger dem. Og kanskje aller viktigst: De trenger å oppleve at det er bruk for dem.
