De som lykkes, er fast i troen. Derfor dette bildet fra kirken på Ål. Jeg var ordfører i Drammen fra 2003 til 2020. Det var en spennende tid, med en rivende utvikling i byen. Etter hvert ble mange opptatt av det som hadde skjedd i Drammen. Jeg ble invitert til konferanser for å fortelle historien, og mange kom på besøk for både å se og høre. Nå er jeg fylkesordfører i Buskerud.
Ofte var spørsmålet det samme: Hva var oppskriften?
Jeg måtte gjerne skuffe litt. Det finnes ingen trylleformel for god stedsutvikling. Men det finnes noen spørsmål som er helt avgjørende å stille og finne lokale svar på.
• Hvem er vi?
• Hvor er vi?
• Hva er vår posisjon i forhold til omverdenen?
• Hvor skal vi?
• Og ikke minst: Hva må vi gjøre for å komme dit?
Det høres enkelt ut. Det er det ikke.
De fleste mennesker ønsker utvikling. Langt færre er begeistret for endring. Der ligger noe av utfordringen. Stedsutvikling betyr nesten alltid at noe må gjøres annerledes enn før. Veier endres, arealer brukes på nye måter, gamle sannheter utfordres og prioriteringer må gjøres.
Derfor er retning så viktig.
Et sted må ha et bilde av hvor det ønsker å være om 15 eller 20 år. Ikke fordi alt kan planlegges i detalj, men fordi langsiktige mål gjør det mulig å vurdere de små beslutningene underveis.
Drammen hadde vilje til å løfte seg. Men enda viktigere: Byen ønsket ikke bare utvikling. Den utviklet.
Det ble laget planer, men planene var ikke målet i seg selv. De skulle brukes, og planprosessene bidro til god forankring. Prioriteringer måtte være reelle. Noe måtte velges, og noe måtte velges bort.
En annen viktig erfaring er at et sted må finne sine egne fortrinn. Det er nyttig å se hva andre gjør. Det er klokt å hente ideer og kunnskap utenfra. Men ingen steder kan kopiere seg til suksess. Man må ta utgangspunkt i egen historie, egen geografi, egne mennesker, egne fortrinn og egne muligheter.
Så handler det om forankring.
De største endringene på et sted skjer ikke i løpet av én valgperiode. Derfor må de viktigste veivalgene tåle politiske skifter. Noen saker må etter hvert bli stedets saker mer enn partisaker. Det betyr ikke at politikken forsvinner. Tvert imot. Det betyr at man klarer å bli enige om retningen og det store bildet, selv om man kan være uenig om virkemidlene.
Kanskje er nettopp dette noe av forskjellen på steder som lykkes og steder som ikke gjør det. De som lykkes, holder fast ved en retning over tid. Ikke i ett eller to år, men gjerne i 10, 15 eller 20 år. De justerer kursen underveis når det er nødvendig, men begynner ikke på nytt hver gang det kommer et nytt kommunestyre, en ny plan eller en ny idé.
I Buskerud mener jeg både Hemsedal og Drammen er gode eksempler på steder som over lang tid har klart nettopp dette. De er svært forskjellige, men begge har hatt evnen til å tenke langsiktig og holde fast ved en overordnet retning for utviklingen.
Gode prosesser er derfor avgjørende. Kunnskap må ligge i bunnen. Innbyggere, næringsliv, organisasjoner og folkevalgte må få delta. Men gode prosesser kan heller ikke bli en unnskyldning for ikke å bestemme. Til slutt må noen ta ansvar for retningen.
Selv om det kanskje høres litt kjedelig ut, er en god kommuneplanprosess et viktig virkemiddel. Det er nettopp der man kan diskutere hva slags sted man ønsker å være, hvilke valg som må tas og hvordan man skal komme dit.
En viktig erfaring fra Drammen er også at endring tar tid. Veien blir til mens man går. Ikke alt blir slik man først trodde. Nye muligheter kommer til. Nye problemer oppstår.
Men det grunnleggende gjelder fortsatt:
• Man må vite hvor man skal.
• Man må ha forankring for retningen.
• Man må være villig til å ta de første skrittene.
• Og man må holde ut.
Hardt og målbevisst arbeid over tid gir resultater.
Kanskje er det også derfor kriser noen ganger kan bli starten på noe nytt. Når det gamle ikke lenger fungerer, blir det lettere å erkjenne at noe må endres.
Stedsutvikling handler til slutt ikke først og fremst om bygg, veier eller planer.
- Det handler om mennesker.
- Om vilje.
- Om samarbeid.
- Og om evnen til å se litt lenger frem enn til neste sak eller neste valg.
Det finnes ingen trylleformel. Men det finnes en retning for dem som er villige til å velge den og holde fast ved den.
