Buskerud ungdommens fylkesting
Mandag 9. november fylkesordfører Tore Opdal Hansen
God morgen alle sammen.
Klokken er ni, vi er i Kongsberg, og samlet i dette rommet sitter ungdom og folkehelsekoordinatorer og andre som arbeider med og for ungdom i fylkeskommunen fra hele Buskerud. Det synes jeg egentlig er et ganske godt bilde på hva denne dagen handler om. For her sitter både de som vet hvordan det er å være ung i Buskerud akkurat nå, og mange av dem som hver eneste dag arbeider for at flere unge skal ha det godt, oppleve mestring og finne sin plass i fellesskapet.
Jeg har lyst til å begynne med et spørsmål til dere unge: Vil dere være deltakere eller tilskuere?
Det høres kanskje enkelt ut. Men jeg mener spørsmålet er ganske grunnleggende. For demokratiet vårt er avhengig av at mennesker velger å delta. At noen rekker opp hånden. At noen sier: Dette er viktig for oss. At noen utfordrer dem som bestemmer. Og av og til at noen er litt utålmodige.
Det er lett å tenke at politikk først og fremst handler om dem som sitter i kommunestyret, fylkestinget eller på Stortinget. Det gjør det ikke. Politikk handler om hvem som får være med på å forme samfunnet vi skal leve i. Og da trenger vi dere.
Jeg møtte ungdomsrådet tidligere i høst. Da brukte jeg overskriften «Fra medvirkning til påvirkning». Poenget mitt var ganske enkelt: Ungdom skal ikke bare inviteres inn når en sak nesten er ferdig og få spørsmålet: Hva synes dere? Dere skal også kunne være med tidligere. Dere skal kunne si: Dette er problemet. Dette bør vi gjøre noe med. Dette er vårt forslag. Og dere skal kunne sette saker på dagsorden selv.
Jeg vet samtidig at mange unge kan lure på om medvirkning faktisk virker. Blir vi egentlig hørt?
Mitt svar er ja. Men jeg forstår godt hvorfor noen stiller spørsmålet. For påvirkning er ikke alltid synlig. Et innspill fører ikke nødvendigvis til at man får akkurat det man ønsker. Et forslag blir kanskje endret. En sak kan ta lang tid. Folkevalgte må veie ulike hensyn mot hverandre, og noen ganger blir svaret nei.
Men det betyr ikke at innspillene ikke har hatt betydning. De kan ha påvirket hvordan en sak blir utredet. De kan ha gjort at vi stiller andre spørsmål. De kan ha flyttet en prioritering. De kan ha gjort at et problem blir sett tidligere enn det ellers ville blitt.
Her har vi voksne også et ansvar. Vi må bli flinkere til å vise hva som skjer med innspillene vi får. Hvis ungdom bruker tid på å delta, skal dere ikke sitte igjen og lure på om noen i det hele tatt leste det dere sa. Dere skal kunne forvente at dere blir lyttet til, at argumentene deres blir vurdert og at dere får en tilbakemelding.
Det er ikke det samme som å få viljen sin. Men det er å bli tatt på alvor.
Og det bringer meg til to utfordringer jeg er spesielt opptatt av i Buskerud. Den ene er utenforskap. Den andre er at flere skal fullføre og bestå videregående opplæring. De to tingene henger tett sammen. Fordi halvparten av de som står utenfor arbeid og utdanning har ikke vitnemål fra videregående skole.
Vi kan snakke om utenforskap som om det er et statistisk problem. Men bak tallene finnes mennesker. Det kan være en ungdom som gradvis slutter å møte på skolen. En som ikke finner seg til rette i klassen. En som har lyst til å være med på fritidsaktiviteter, men ikke har råd. En som ikke kommer seg dit fordi bussen ikke går. En som søker læreplass, men ikke får den. Eller en som har det vanskelig, men ikke vet hvem han eller hun skal snakke med.
Det er disse historiene vi må forstå hvis vi skal lykkes bedre. Og her har dere unge kunnskap vi voksne aldri fullt ut kan lese oss til. Fylkeskommunen skal arbeide for at færrest mulig dropper ut. NAV skal løfte de som dropper ut inn igjen.
Vi voksne kan lese statistikk. Vi kan bestille rapporter, skrive planer og vedta budsjetter. Men dere vet hvordan det faktisk oppleves å være ung i Buskerud i 2026.
Det perspektivet trenger vi. Og jeg håper at fremtidens ungdomsråd og Ungdommens fylkesting vil være enda tydeligere på nettopp dette. Ikke bare fortelle oss hva dere mener om løsningene vi voksne har funnet på, men hjelpe oss å forstå problemene tidligere.
Hva gjør at en ungdom mister motivasjonen på skolen? Hva gjør at noen opplever at de ikke hører til? Hva skal til for at flere tør å be om hjelp? Hva er det som gjør at enkelte møteplasser fungerer, mens andre ikke gjør det? Og hva kan kommunene og fylkeskommunen gjøre annerledes?
Dette er ikke små spørsmål. De handler om hvordan vi skal bygge Buskerud i årene som kommer.
Vi vet at ungdomskullene blir mindre. Fram mot 2040 ligger det an til at vi får rundt 1 400 færre elever i videregående skole i Buskerud. Samtidig kan arbeidslivet i Buskerud mangle rundt 14 000 mennesker.
Tenk på det paradokset. Vi får færre unge, samtidig som samfunnet trenger flere mennesker i arbeid.
Da er én ting helt åpenbar: Vi har ikke råd til å miste unge på veien.
Hver enkelt ungdom blir enda viktigere. Det betyr at flere må fullføre videregående. Flere må få læreplass. Flere må oppleve mestring. Flere må finne en vei inn i arbeid og fellesskap.
Men jeg vil understreke én ting. Dette handler ikke først og fremst om å skaffe arbeidskraft. Det handler først og fremst om menneskers mulighet til å leve gode liv. Å ha noe å gå til. Å mestre noe. Å være en del av et fellesskap. Å vite at noen trenger deg.
Hvis vi lykkes med det, får vi også et sterkere samfunn og et sterkere arbeidsliv. Derfor henger innenforskap, utdanning, folkehelse og samfunnsutvikling så tett sammen.
Og akkurat her vil jeg rette en hilsen til folkehelsekoordinatorene som er her i dag.
Dere arbeider ofte med det som er vanskeligst å måle. Det som skjer før et problem har blitt stort. Før fraværet har blitt til frafall. Før ensomheten har blitt til utenforskap. Før en utfordring har blitt så alvorlig at hjelpen blir både vanskeligere og dyrere.
Forebyggende arbeid får ikke alltid de største overskriftene. Men det kan være noe av det viktigste vi gjør. En god møteplass. Et inkluderende fritidstilbud. En voksen som ser. Et samarbeid mellom skole, kommune, frivillighet og familie. Små ting kan få stor betydning hvis de skjer tidlig nok.
Så takk for den jobben dere gjør.
Og til dere unge: Bruk disse voksne. Utfordre dem. Fortell dem hva dere ser. For gode løsninger blir bedre når vi kobler fagkunnskap med erfaringene til dem det faktisk gjelder.
Forskningsrådet, som kommer etter meg i programmet, arbeider også med kunnskap om hvordan vi kan lykkes bedre. Det er bra. Vi trenger forskning. Vi trenger fakta. Vi trenger kunnskap om hva som virker.
Men vi trenger også ungdommens erfaringer. Den ene kunnskapen erstatter ikke den andre. De må brukes sammen.
Så tilbake til spørsmålet jeg stilte i starten: Vil dere være deltakere eller tilskuere?
Jeg håper svaret er deltakere.
Og hvis dere velger å delta, har jeg noen enkle råd. Ikke vent på at noen skal spørre dere. Hvis dere ser et problem, løft det. Finn ut mer. Snakk med andre ungdommer. Finn ut hvem som faktisk kan gjøre noe med saken. Kom med et konkret forslag. Finn samarbeidspartnere. Og ikke gi opp fordi det første svaret er nei.
Politisk gjennomslag kommer sjelden fordi noen holder ett godt innlegg. Det kommer ofte fordi noen bestemmer seg for at en sak er så viktig at de fortsetter å arbeide med den.
Dere trenger heller ikke alltid komme med den ferdige løsningen. Noen ganger er det viktigste dere kan gjøre å stille det spørsmålet vi voksne ikke har stilt. Eller peke på noe vi ikke har sett. Det er også påvirkning.
Buskerudplanen har et mål om mer innenforskap. Men en plan har liten verdi hvis den bare ligger i et dokument. Den skal merkes i hverdagen. På skolen. På bussen. På fritidsarenaene. I møteplassene. I kommunene. Og i livet til unge mennesker.
Derfor vil jeg gjerne at dere bruker planen til å utfordre oss. Hvis vi sier at ungdom skal medvirke, spør når dere kommer inn i prosessen. Hvis vi sier at vi vil redusere utenforskap, spør hva vi faktisk gjør. Hvis vi sier at flere skal fullføre og bestå, spør hvilke tiltak som virker.
Jeg vil avslutte med dette:
Vi voksne skal ikke bygge fremtidens Buskerud for dere. Vi skal bygge det sammen med dere.
Og da trenger vi ungdom som ikke bare vil bli hørt, men som vil påvirke. Ungdom som ikke bare spør: «Hva får vi lov til å mene noe om?» Men som spør: «Hva ønsker vi å forandre?»
Hvis dere gjør det, kan Ungdommens fylkesting være langt mer enn et møte. Det kan være en kraft som setter saker på dagsorden og flytter Buskerud i riktig retning.
For målet vårt må være ganske enkelt: At flere unge skal oppleve at de hører til. At flere skal lykkes i skolen. At flere skal finne sin vei videre. Og at flere skal kjenne at stemmen deres betyr noe.
Det er et Buskerud jeg har lyst til å være med på å bygge.
Og det arbeidet trenger vi dere med på.
Takk for oppmerksomheten
