Tore Opdal Hansen 70 år

Kjære alle sammen.

Det er en ganske spesiell opplevelse å stå her og se dere.

På lørdag hadde jeg en stor og svært hyggelig familiesamling med 32 gjester. Barn, barnebarn og andre i familien som står meg aller nærmest, var samlet for å markere dagen.

Det ble en varm og minnerik feiring som betydde svært mye for både Ingunn og meg. Og jeg tror også det ble en fin dag for alle som var til stede.

Familien, barna og barnebarna har samtidig minnet meg om at livet er langt større enn politikk, møter og verv. De har gitt meg tilhørighet, glede og perspektiv.

I dag er kretsen utvidet.

Om menneskemøtene

Jeg startet mitt engasjement som folkevalgt etter kommunevalget i 1979. Det betyr at jeg snart har fått være en del av politikken og samfunnslivet i 47 år.

Da jeg begynte, kunne jeg umulig forestille meg hvilken reise dette skulle bli. Samfunnsengasjementet har vært og er fortsatt stort.

Jeg har fått møte mennesker og være til stede i situasjoner som av og til har fått meg til å se meg selv nesten utenfra og tenke:

Hvordan havnet jeg egentlig her?

Dere som er samlet her i dag, representerer nåtiden i livet mitt. Men mange av dere representerer også ulike deler av denne lange reisen. Ulike tider, ulike oppgaver og ulike fellesskap.

Skulle jeg ha fortalt hele historien om hvordan hver enkelt av dere har kommet inn i livet mitt, hadde vi neppe blitt ferdige til planlagt tid.

Jeg skal derfor nøye meg med noen få smakebiter og refleksjoner.

Noen tilbakeblikk

Noen av dere kjenner jeg fra Drammenspolitikken. Det var en tid som på flere måter var ganske annerledes enn den vi lever i nå.

Drammen kommune hadde blant annet et plan- og økonomiutvalg der fem folkevalgte og administrasjonen møttes for å drøfte saker. Det fungerte nærmest som et arbeidsutvalg for formannskapet.

Vi fattet ikke vedtak. Vi drøftet.

Men samtalene hadde stor betydning for sakene som senere skulle behandles, og ikke minst for de administrative innstillingene.

Og det ble servert sigaretter og sigarer på sølvfat.

Husk at dette var tidlig på 1980-tallet.

Sett med dagens øyne var det i strid med omtrent alt vi i dag forbinder med åpenhet, folkehelse og et godt arbeidsmiljø. Ingen ba om en risikoanalyse, og jeg kan heller ikke huske at noen fremmet en interpellasjon.

Men bak disse tidstypiske skikkene lå det også noe verdifullt.

Det var en tro på samtalen. På at mennesker med ulike roller kunne sette seg rundt det samme bordet, dele kunnskap, bryne synspunkter mot hverandre og forsøke å finne gode løsninger.

Om byutviklingen

Noen av dere som er her i dag, var sentrale i den store forvandlingen av Drammen.

Ikke bare i små og synlige prosjekter, men i de grunnleggende retningsvalgene. Troen på at byen kunne endres, at elva kunne vinnes tilbake, at trafikken kunne flyttes, og at Drammen igjen kunne bli en by mennesker var stolte av.

Ingen av disse resultatene ble skapt av én person.

De ble skapt gjennom politisk mot, faglig dyktighet, gode medarbeidere, diskusjoner, kompromisser og en felles vilje til å få noe til. Vilje til å løfte sammen.

Det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært gjennom alle disse årene:

Politikk er ingen individuell øvelse. Det er lagarbeid. Og når det skal løftes tungt, er det viktig at mange er med og løfter.

Om de som er tilstede

Her er i dag er representanter fra kommunene, fylkeskommunen, staten, universitetet, arbeidslivet, organisasjonene og partiet.

Her er tidligere og nåværende ordførere, folkevalgte og administrative ledere.

Men først og fremst er det mennesker jeg har fått dele oppgaver, erfaringer, diskusjoner og prosjekter med.

Noen har vært med på reisen lenge. Andre har kommet til senere.

Alle har på ulike måter bidratt til at min reise har vært lærerik, meningsfull og usedvanlig innholdsrik.

Spesielle øyeblikk

Jeg har fått anledning til å leve et liv med opplevelser som få kan forestille seg. Jeg har fått møte mennesker og lytte til historier jeg aldri kunne ha lest meg til.

Ett slikt øyeblikk var under en middag i rådhuset i Drammen.

Jeg hadde den tidligere sørafrikanske presidenten F.W. de Klerk til bords. Samtalen kom naturlig nok inn på Nelson Mandela og den historiske prosessen som førte til at han ble løslatt.

De Klerk fortalte om samtalene de to hadde hatt.

Han ønsket å få Mandela frigitt, men Mandela mente, slik de Klerk fortalte det, at hans eget folk ennå ikke var helt klare.

Den kloke Mandela skal da ha sagt:

«Jeg bestemmer dagen. Du kan bestemme tidspunktet på døgnet.»

Der satt jeg, i rådhuset i Drammen, og fikk høre historien direkte fra en av hovedpersonene.

Det var et av de øyeblikkene da jeg nesten måtte klype meg i armen.

Jeg forteller ikke dette fordi det først og fremst handler om hvem jeg har møtt.

Det handler om hvor mange uventede dører som kan åpne seg gjennom et langt liv i politikk og samfunnsarbeid. Flere av dere har sikkert opplevd eller vil oppleve det samme.

Jeg har fått lytte til historier, møte mennesker og oppleve begivenheter som få får anledning til.

Mange av opplevelsene har vært gode og hyggelige. Men det har også vært perioder og saker som har vært svært krevende.

Om engasjementet rundt spilleautomatene

En sak som har betydd mye for meg, er engasjementet mot spilleavhengighet og spillemaskiner. I 2005 fant du dem over alt og vi hadde 60 – 70.000 spilleavhengige. Jeg møtte mennesker som hadde mistet kontrollen over økonomien, tryggheten og i noen tilfeller nesten hele livet sitt. Jeg møtte også familier som bar store belastninger, ofte i stillhet.

Det gjorde sterkt inntrykk på meg, og det ble umulig å se en annen vei.

Arbeidet mot spilleavhengighet viste meg at politiske beslutninger ikke bare handler om budsjetter, lover og systemer. De handler om enkeltmennesker. Om hjem som kan reddes, familier som kan få livet tilbake, og mennesker som kan få en ny mulighet.

Jeg har fått tilbakemeldinger som gjør at jeg vet dette engasjementet bidro til å redde mennesker fra å ta sitt eget liv. Og det er sterkt, veldig sterkt.

Det er noe av det mest meningsfulle jeg har fått være med på. For når politiske beslutninger bidrar til at mennesker får livet sitt tilbake, da ser vi hva politikk på sitt beste kan være.

Alt dette har gitt meg perspektiver jeg ikke kunne ha lest meg til.

Det har også lært meg at bak de store historiske begivenhetene står det alltid mennesker. Mennesker som må vise klokskap, mot og evne til å forstå.

Vi må huske på historien

Den siste tiden har gitt grunnlag for noen alvorligere refleksjoner.

På kort tid har vi mistet mennesker som har satt sterke spor i Drammen og i mitt eget liv.

Arne Holtan, Johan Baumann og Turid Wickstrand Iversen var ulike personligheter, men de hadde noe viktig felles.

De tok ansvar for samfunnet rundt seg, og de sto i oppgavene over lang tid.

Når vi snakker om Turids ordførertid, som ble avsluttet i 1995, er det mer enn 30 år siden.

For noen i rommet er det en tid de selv husker godt. Andre var barn, og noen var ennå ikke født.

Det er historie.

Men historie er ikke bare gamle datoer og navn.

Historie handler om å forstå hvorfor samfunnet ser ut som det gjør. Hvem som tok de avgjørende beslutningene. Hvem som bar ansvaret da utfallet ennå var usikkert. Og hvem som sto i motstanden da nye veier skulle finnes.

Det kler oss ikke å være historieløse.

Vi må ta vare på historiene om menneskene som gikk foran. Ikke for å romantisere fortiden, men for å lære av den og gi honnør til dem som fortjener den.

Nye Buskerud

Da vi visste at Buskerud skulle gjenoppstå som eget fylke, hadde vi mange gode samtaler på tvers av de politiske partiene om hvordan vi ønsket å arbeide sammen.

• Vi skulle arbeide bredt.

• Vi skulle være kunnskapsbaserte.

• Vi skulle lytte til hverandre.

• Vi skulle forsøke å bygge broer og finne løsninger, samtidig som det skulle være rom for tydelig politisk uenighet.

Det betyr ikke at vi alltid er enige. Det skal vi heller ikke være.

Politikken trenger tydelige meninger og reelle alternativer. Men uenighet behøver ikke stå i veien for respekt, tillit og samarbeid.

Min erfaring er også at når ulike synspunkter brynes mot hverandre på en god måte, kan bedre beslutninger vokse frem.

Jeg opplever at vi har fått til mye av dette i det nye Buskerud.

Det skyldes ikke først og fremst systemer og organisasjonskart. Det skyldes mennesker. Mennesker som er villige til å lytte, dele kunnskap og ta ansvar for noe som er større enn dem selv.

Buskerudplanen er et godt eksempel på hva vi kan få til når vi arbeider bredt og søker en felles retning. Den fikk bred tilslutning. Det skal de 47 medlemmene i fylkestinget ta æren for.

Jeg blir gjerne med videre

Når jeg fyller 70 år, er det naturlig å se bakover.

Men jeg har ingen planer om bare å gjøre det.

Jeg har meldt fra om at jeg stiller til valg for en ny periode. Så får fremtiden vise hva det betyr. Det er mulig noen mener at 47 år burde være nok til å forstå når man skal gi seg. Jeg har foreløpig ikke kommet så langt i læringsprosessen.

Det er fremdeles oppgaver som skal løses, samfunn som skal utvikles og mennesker som skal inkluderes.

Vi trenger flere som vil ta ansvar. Vi trenger kunnskap, erfaring og nye ideer. Og vi trenger evnen til å arbeide sammen, også når vi ser forskjellig på veien videre.

Takk

Jeg er dypt takknemlig for alle mulighetene jeg har fått.

• For tilliten.

• For vennskapene.

• Og for alle de dyktige menneskene jeg har fått arbeide sammen med.

I denne salen er det mennesker fra svært ulike deler av livet mitt.

Noen av dere har jeg kjent nesten hele livet. Andre har jeg møtt gjennom oppgaver og ansvar de senere årene.

Felles for dere er at dere på ulike måter har vært med på å forme livet mitt og den reisen jeg har fått være en del av.

Det er jeg svært takknemlig for.

Og aller mest takknemlig er jeg for Ingunn.

Hun har stått sammen med meg gjennom travle dager, lange møter og valgkamper.

Hun har gitt meg støtte, trygghet og rom til å stå i de oppgavene jeg har fått.

Takk til de som sto for arrangementet.

Som jeg nevnte innledningsvis, har jeg verken tatt initiativet til denne markeringen eller lagt rammene for den.

Derfor skal alle dere som har planlagt, organisert og gjennomført denne dagen, med Jan Sivert i spissen, ha en stor og hjertelig takk.

Jeg håper dere forstår hvor stor pris jeg setter på det dere har gjort.

Kjære alle sammen.

Tusen takk for at dere har kommet hit i dag.

Selv om jeg ikke har fått snakket med dere alle, har jeg sett dere. Og jeg vet at dere er her.

Takk for de mange fine ordene. Takk for gavene. Takk for vennskapet, samarbeidet og for alle minnene vi har skapt sammen.

Denne dagen vil bli stående som noe helt spesielt for meg.

Den vil jeg ta vare på i hjertet mitt.

Tusen hjertelig takk.